I februar annonserte statsminister Støre nedskalering av store byggeprosjekter med bakgrunn i den internasjonale situasjonen. Det ble fulgt opp ved framlegging av revidert statsbudsjett med mål om lavere ressursbruk. Blant disse var E39 fra Mandal, etter godt påtrykk fra SV.

Det varsler revurdering av den «omvendelsen» Frp fikk Stortinget med på fra 2015 med utbygging av 4 felts motorveier i Norge, også på strekninger der trafikkgrunnlaget er langt under det som skal utløse slike trafikkmaskiner, som E39 fra Mandal mot vest. Her er ådt (årsdøgntrafikk) 6-7 000, mens normen for 4 felts- motorvei er det dobbelte. At regjeringen varsler en ny strategi for store utbyggingsprosjekter, kan være grunnen til at Grøvan, nå fra «Lister Næringsråd», igjen prøver å overbevise oss om at gigantomanien med en helt ny 4-felts motorvei gjennom rene natur- og kulturlandskapsområder er framtidsrettet. Han frykter kanskje nedskalering av E39- utbyggingen.

Vi berøres alle av de tragiske ulykkene vegtrafikk medfører, å ja, vi trenger en trafikksikker E39! Men er en 4 felts motorvei med fart 110 km/t den eneste trafikksikre løsningen? Veimyndigheter mener ikke det, men at 2/3 felt midtdeler og fart 90 km/t faktisk er mer trafikksikker (Rapport Vegdirektoratet 2019). Det er farten som er den stor ulykkesdriveren.

Myndighetene herunder Solbergregjeringen, har mål om å redusere biltrafikken inn til store bysentra, og at gods i større grad skal over på bane og skip og persontrafikk over på kollektive transportmidler. Vi må lure på hvilket næringsliv Grøvan tenker på når tungtrafikk og busser bare har marginal nytte av fartsgrense på 110. En overdimensjonert vei som Grøvan ønsker seg, vil favorisere personbil og undergrave målet om redusert biltrafikk til bysentra. Det kreves omtrent 50 % mer energi å kjøre i 110 km/t enn i 90 km/, og det gir også lavere utslipp av både klimagasser og mikroplast. Reduserte fartsgrenser lønner seg både for miljøet og lommeboka. Det var for å redusere energibruk og miljøskader at Nederland innførte fartsgrenser på 100 km, noe flere land vurderer, og IEA sterkt oppfordrer til.

I Grøvans avisinnlegg om ny motorvei til Ålgård er det ikke noe om de miljøbelastningene motorvei fører til, en utbygging som Grøvan ukritisk kolporterer. Fra Mandal til Ålgård vil en ny veitrase forbruke et areal større enn øya Hidra, (20,4 km2) av natur og kulturlandskap som har nasjonal verdi, ikke minst på artsnivå. Mange ser med sorg og fortvilelse på hva slik veiutbygging fører til av naturødeleggelser og de konsekvensene dette får for biologisk mangfold.

Grøvan har lang politisk fartstid både nasjonalt og lokalt for verdipartiet Krf, og etiske spørsmål relatert til forvalteransvaret og rettferdig forbruk er derfor spørsmål Grøvan nok er opptatt av. Han vet også godt at verden har overhengende og akselererende naturkriser som verdenssamfunnet ved Guterres innstendig ber oss alle ta inn over oss; klima-, natur-/ artskrise. Og at Norge har et økologisk avtrykk som kloden ikke har ressurser til at alle land kan tillate seg. Slike verdispørsmål er kanskje vel så viktige å være opptatt av enn at «næringslivet» må komme noen minutter fortere til Stavanger i privatbil. Slagordet «Tenke globalt, handle lokalt» fra det statlige miljøløftet «Lokal Agenda 21» i alle landets kommuner 30 år tilbake, er høyst aktuelt i dag, også for utbygging av E39.

Noe av det viktigste som regjeringen legger til grunn for å nedskalere store byggeprosjekter, er for å ta ned økonomiske kostnader og å være forberedt på redusert tilgang til råstoff / materiell. Ett eksempel. Til ny E39 bro over Trysfjorden i Søgne gikk det med 18000 m3 betong og 4000 tonn armeringsjern, eller som Fædrelandsvennen illustrerte dette med jernstenger i lengde tre ganger avstanden Lindesnes- Nordkapp. Det er ikke mulig å forstå hva 4 felts motorvei i lengde på 170 km fra Kristiansand til Ålgård med 18 «Mandalskryss» og nye tilførselsveier vil innebære av ressurser og pengebruk, nær 60 milliarder ifølge Nye Veier, dog ikke oppdaterte tall. «Det grønne skiftet» er vel egentlig et pålegg til oss alle, privat som offentlig, om livsstilsendring gjennom å redusere forbruket av natur, råstoffer og energi. Gjenbruk er da ett framtidsrettet grep, ikke minst for E39.

Så gjenstår å se om og i så fall hva statsbudsjettet vil fortelle oss om framtida til E39. Vi forholder oss til det regjeringen har signalisert; en nedskalert utbygging av E39. Det mest nærliggende vil være å sette øvre fartsgrense til 90 (100) km/t, men det beste alternativet i våre øyne, vil være det som veimyndighetene tidligere mente var en trafikksikker og framtidsrettet E39 fra Mandal til Ålgård og 3 enstemmige kommunestyrer for strekningen Mandal Lyngdal – 2/3 felt, midtdeler og fart 90 km /t. At regjerings- og andre partier på Stortinget nå revurderer flere større utbyggingsplaner herunder flere motorveiprosjekter er et politisk sunnhetstegn. Det viser at en ny tid krever nye løsninger noe Støres regjering har gitt oss håp om også ved utbygging av E39.