Ambulansetjenesten har store utfordringer. Ikke på grunn av de som jobber der, ikke på grunn av mangel på kompetanse. Heller ikke på grunn av vilje, men på grunn av tøffe prioriteringer. Bare de siste dagene har vi kunnet lese om fortvilelse og usikkerhet i media rundt omkring i hele landet. Fagforbundet lurer på når politikere og ledere skal få opp øynene og begynne å ta folk og ansatte på alvor? Det er faktisk sånn i 2019 at de ansatte i ambulansetjenesten ikke får betalt for den tiden de er på jobb, de blir på natten avlønnet med det som kalles passiv tid. En får kun betalt 20 minutter av hver time, og det skjer til og med i de største byene i Agder.

Jorunn fra Midt-Norge måtte ligge 50 minutter i snøen å vente med benbrudd på grunn av at ambulansen sto ubemannet på stasjonen. Tre ungdommer måtte vente i 43 minutter etter en trafikkulykke av samme årsak. Nord-Norge har grelle eksempel på responstid ettersom flyberedskapen har store problemer. I Finnmark skal de spare inn 6,3 millioner i ambulansetjenesten, og da ved å kutte ambulansebiler på helligdager og i tillegg innføre hjemmevakter noe som er å rygge langt inn i fortida. På Vestlandet frykter de fatale følger på grunn av sentralisering av ambulansestasjoner. I Oslo og andre store byer kjører ambulansene nesten uavbrutt hele døgnet på grunn av for lav kapasitet. Samtidig står ministeren i media og sier at: Nei, da. Her er alt i orden. Beredskapen er på topp.

Det å føle trygghet der man bor er viktig for livskvaliteten til folk. De fleste av oss går ikke rundt og tenker på det til daglig, men vi er sikre på at ambulansen kommer den dagen vi trenger den. Har dette blitt en falsk trygghet? Et kjapt søk på nett viser at folk er bekymret over hele landet. Det gjelder både innbyggere og fagfolk. Brannvesenet mange steder forteller om at de nå har flere utrykninger for å avhjelpe helse enn de har på brann. Ære være dem for det, men skal det være slik?

Er det økonomien eller sikkerheten som skal komme i første rekke? Beredskap koster, men unødvendig tap av liv eller livskvalitet koster så uendelig mye mere. Fagforbundet mener at det nå har kommet mer enn nok bekymringer og eksempler på en presset tjeneste. Det er på høy tid med handling. De sentrale områdene må få økt sin kapasitet, men ikke på bekostning av distriktene. Nedbyggingen av ambulansestasjoner må stoppe og det må tilføres tilstrekkelig med midler til at en også kan være sikker på å få hjelp selv om man bor i de bygdene det er så viktig å holde liv i.

Fagforbundet mener at bilambulansetjenesten nå må styrkes for å ha kapasitet og gjennomføringsevne til å opprettholde den beredskap folk ønsker og forventer at man har. I tillegg må det ses på å videreutvikle de såkalte «hvite bilene» (pasienttransport) som kan ta transportoppdragene fra et omsorgsnivå til ett annet slik at den profesjonelle ambulansetjenesten kan utføre de oppdragene som krever deres kompetanse. Disse tjenestene må underlegges de prehospitale tjenestene og styres av disse. Dette gjøres med stort hell ved noen av landets helseforetak.