Gå til sidens hovedinnhold

Åtte år med feil politikk for unge uten arbeid

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

For fire år siden skrev jeg et leserinnlegg som startet slik:

«Da jeg var liten, ble jeg alltid spurt om hva jeg ville gjøre da jeg ble stor. Svaret var enkelt. Jeg drømte meg bort i en verden hvor kokker kunne være politibetjenter, og jeg ville ha mitt eget talk-show. Det var jo bare å planlegge litt. Når folk spør meg nå, er svaret noe helt annet: jeg ønsker meg en fast jobb.»

I dag er jeg evig takknemlig for at jeg har fått meg fast jobb. I en pandemi som har krevd mer enn man kan forvente, og som på et tidspunkt tvang over 400 000 nordmenn ut i en eller annen form for ledighet. Det var absurd. Og for noen er det enda det.

Koronapandemien raserte arbeidslivet over natten og arbeidsledigheten skjøt i været. Det var ikke et resultat av politikk. Men vi kan likevel ikke skylde alt på pandemien. For også før viruset stengte ned Norge, var ledighetstallene blant unge mellom 18 og 25 år høye. I valgkampen for fire år siden var jeg en av de 77 000 unge menneskene som stod utenfor arbeidslivet. Da hadde Erna Solberg vært statsminister i fire år og tallene gikk bare oppover. Akkurat som tallene for ulikhet økte, både før og nå under pandemien.

Og det er ikke alltid lett å få folk ut i jobb, spesielt ikke i en pandemi. Men i fjor høst da vi visste at Norge ville være annerledes i lang tid fremover, var 10,7 prosent av unge under 30 år utenfor både arbeid, utdanning og tiltak som skulle fått dem i jobb. Hvorfor gjorde vi ikke mer? Fire år før, altså lenge før koronaviruset, var andelen på 12,2 prosent.

Er det en ting vi vet når arbeidsledighetstallene stiger så er det at ungdom rammes hardest. Unge mennesker som ikke får muligheten, og som ser at andre kjører fra dem på veien inn i arbeidsmarkedet, vil på et tidspunkt kunne gi opp. Kanskje aller verst er det at de ofte vil gi seg selv skylden. De er ikke gode nok. Det er dem det er noe galt med. Systemene prøver å fange de opp og flinke folk i NAV bistår de som tar kontakt.

Men er det godt nok? Høyreregjeringa som består fordi Venstre, Krf og Frp gir Erna Solberg støtte har ikke tatt unge utenfor arbeidslivet på alvor. Da hadde statistikkene og enkelthistoriene vært annerledes.

Samtidig som tallene står seg, jubler Høyrefolk over at arbeidslivspolitikken deres funker fordi formueskatten kuttes. Men skattekutt gir ikke arbeidsplasser. Hverken jeg eller statsministeren kan komme med et eneste eksempel på at kuttene til de rikeste har gitt unge jobb. Nei slik situasjonen er akkurat nå, ser det ut til at ungdomsledigheten er kommet for å bli, dersom ikke noe politisk skjer. Skattekuttene Høyre applauderer, slår unge mennesker i trynet.

Selv er jeg stortingskandidat for Arbeiderpartiet fordi jeg tror at løsningen er en politikk hvor det offentlige kan bidra mer aktivt for å få unge ut i jobb. Ikke inn på NAV. Det offentlige kan selvsagt ikke fikse det alene, men vi trenger et NAV som setter ei maksgrense på hvor lenge unge under 30 år kan holdes utenfor jobb, utdanning eller andre aktiviteter. Den maksgrensa har Arbeiderpartiet satt.

Vi går til valg på en garanti for unge mennesker som står utenfor:

Alle unge under 30 år skal få en garanti som sikrer at de er i jobb, under utdanning eller kompetansegivende opplæring innen en periode på 2 måneder.

Så til du som prøver, ikke gi opp. Til du som er forelder til en som står utenfor, vit at politikk betyr noe. Hvis jeg får lov til å representere deg, og dere, på Stortinget skal jeg love deg at midlertidigheten Høyreregjeringa har lagt til rette for med sin politikk skal fjernes. Du som ungdom utenfor arbeidslivet skal få en garanti som betyr at vi ikke gir oss før du er ute i jobb. Vi skal investere i flere lærlingplasser og vi skal gi mer penger til utdanningsinstitusjonene for å kunne tilby deg kompetansen arbeidslivet etterspør. Og kanskje viktigst skal vi starte på det arbeidet dagens regjering så vidt har gjort; bidra med nok ressurser til den grønne omstillingen så din kompetanse blir en del av det nye norske eventyret som skal styrke Norge i mange tiår fremover.

Jeg blir nok aldri kokk med politiskilt, men jeg kan blir stortingsrepresentant. Og hvis jeg blir det skal jeg sørge for at unge i Agder får en stemme som ser akkurat dem når politikk skal vedtas. Det er en garanti.