Gå til sidens hovedinnhold

Da Norge mistet sin uskyld

Enkelte hendelser i ens liv er så skjellsettende at vi preges av det resten av våre dager. 22. juli 2011 var dagen de fleste av oss gjerne vil, men aldri skal glemme!

Leder Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for avisens holdning.

22. juli 2011, klokken 15.26 mister Norge sin uskyld. Det største anslaget mot sivile mål og statsmakten Norge siden 2. verdenskrig er et faktum. Bilbomben i regjeringskvartalet har brent seg inn på netthinnen. Døde og lemlestede mennesker, hjerteskjærende scener fra landets hovedstad. Frykten skaper panikk. Totalt åtte mennesker dør i eksplosjonen.

Men det skal bli verre.

To timer senere samme dag, kommer det urovekkende meldinger om skyting på AUFs sommerleir på Utøya. Først vage og upresise meldinger. Siden blir de mer konkrete og urovekkende. Vi skjønner at noe er fryktelig galt. Vi forstår at norsk demokrati er under angrep. En mentalt forstyrret ung mann på 32 år slakter ned unge mennesker som står ved voksenlivets begynnelse. Leirdeltagerne rømmer fra galningen som har ikledd seg politiuniform. Før han blir stanset av norsk politi, har han tatt livet av 69 politisk engasjerte unge mennesker.

Vi trodde ikke det var sant. Hele nasjonen gikk rundt i sjokk. Det var, som kong Harald uttrykte det i sin tale til folket dagen etter, at når nasjonen blir satt på prøve at styrken, samholdet og motet til det norske folk blir betydelig. Det var en slags melding til folk om at nå skal vi stå fast ved våre verdier. Vi skal møte ondskapen med en styrket tro på friheten og vi skulle holde fast ved troen på våre muligheter for å leve i et fritt og trygt land.

– Vi skal ikke la oss kue av destruktive elementer og terrorister. Men det er kanskje naivt å tro at alt blir som før, skrev jeg på denne plass for ti år siden.

Dessverre finnes det destruktive mennesker som dyrker konspirasjonsteorier og som graver seg og sitt sinn ned i elendighet. De finnes og de kan bli farlige. I dagene, ukene og månedene etter 22. juli var vi alle i høyspenn. Galningens angrep på det norske samfunn og de norske verdier, på kjernen av det norske demokrati og levesett, hadde satt en støkk i oss og skapt en mistenksomhet. Det vi vet sikkert er at demokratiet raskt kan forvitre om man ikke hegner om dets prinsipper. Se bare hvor skjørt det kan være når løgner og usannheter spres som sannheter – selv i verdens største demokrati.

Vi må vokte oss for at dette tankegodset får grobunn i vårt samfunn. Konsekvensene kan bli svært store.

For ti år siden møtte vi terroren med rosetog. Over hele landet samlet vi oss og gikk gjennom gater og streder for å vise solidaritet med ofre og pårørende. I hovedstaden samlet menneskemassene seg og viste sin avsky mot de grusomme handlingene. Den samme avskyen må vi fortsette å vise. Samtidig som vi skal foredle våre verdier og vårt demokratiske tankesett.

Den da 19 år gamle Niveta Sritharan fra Flekkefjord holdt en appell i Flekkefjord da vi samlet oss, 3000 i tallet, til rosetog:

Det er sørgelig.

Men ubeskrivelig vakkert.

Det er Norge.

Det er Flekkefjord.

Anders Behring Breivik ville knuse et helt folk.

Men han lyktes ikke!

Nei, han lyktes ikke. Men vi må hele tiden passe på at nye Behring Brevik'er heller ikke lykkes. Vi må passe på å luke bort utskuddene som kan skape nye farlige situasjoner for land og folk. Vi vet at de finnes.

De er der ute.