Strofene er hentet fra Henrik Wergelands «Syttende Mai-sang 1843» og forteller historien om den entusiasme som fantes i folket for å skape en selvstendig nasjon. Etter at Norge ved Kieler-freden var blitt gitt som krigsbytte fra Danmark til Sverige – og vi gjorde opprør mot seiersmaktene ved å lage vår egen grunnlov, så var det et hig i det norske folk som ville bli selvstendig og suverent.

En krig som utkjempes

I disse dager utkjempes det på vårt eget kontinent, et slag om fred og frihet, der ukrainske militære styrker slåss for nasjonens frihet og selvstendighet. Men våre barn i går jublet seg gjennom byens gater, veivende med det rene norske flagg, lå ukrainske barn i bomberom for å beskytte seg mot russiske granat- og rakettnedslag.

Kontrastene er ekstreme. I vår glede over å igjen kunne feire 17. mai, gråter vi over deres skjebne.

President Volodymyr Zelenskyj i Ukraina talte for en drøy måned direkte til det norske Stortinget. I talen ga han til kjenne sitt ønske om at ukrainske barn en gang skal kunne gå i tog gjennom Kyivs gater og feire en dyrekjøpt frihet. Og kontrasten blir enda større når vi ser hvordan russerne selv markerer den store seiersdagen 9. mai.

Tunge våpen og rakettsystemer rullet over den Røde Plass og uniformerte militære gikk som tinnsoldater over plassen og hilste sin leder.

Vrimlende barn

Nei, takke meg til et vrimlende barnetog der stivpyntede barn i alle aldre, hever det norske flagg og roper et himmelhøyt hurra!

I bygd og by blir det feiret. I to år har 17. maifeiringen nærmest vært en skygge av seg selv. De yngste på barneskolen har aldri fått anledning til å gå i barnetoget. Derfor er det ikke mindre enn tre årskull som debuterer i barnetoget. Det blir fantastisk å høre friske hurrarop igjen, der de smilende og begeistret og syngende drar forbi. Det er muligens fordi man selv nærmer seg mimrealderen at man kjenner tegn til varme i øyekroken når det røde og hvite og blå løftes mot lyset over barn i bestepynt.

Derfor er dagen i dobbelt forstand en markering av fredsønske og frihetsønske: Fred for et folk ikke så langt borte fra oss – frihet fra en pandemisk byrde som har preget oss i to år. Feiringen får derfor en trippel bunn: Det at vi rent faktisk fikk vår Grunnlov i 1814, det intense ønske om fred i Europa – og friheten fra den verdensomspennende pandemien.

Nasjonalt symbol

Flagget vårt er det sterkeste nasjonale symbol og subjektivt sett det vakreste flagget på denne Gud skapte klode. Man burde naturligvis trekke slike utsagn tilbake, arrestere utsagnet og bremse litt på den nasjonale begeistring. Når vi i går så ut over havet av vaiende flagg i det fantastiske været, forteller hjertet meg, mer enn forstanden, at vi kan la utsagnet stå. Den unge moren som sto foran meg for noen år siden hadde helt rett da hun uten blygsel sukket: Så nydelig det norske flagget er!

Flagget har også sin historie: Da speiderne i går heiste flagget kan man tenke seg tilbake til 1821 da svenskekongen, Karl Johan, ga sin velsignelse til at Norge skulle ha sitt eget handelsflagg. Det skjedde ikke uten sverdslag. Kongen ville egentlig at grunnlovsteksten av 4. november 1814, den som forteller at Norge er i union med Sverige, skulle danne utgangspunkt for den norske nasjonaldagen. Tenk deg en nasjonaldagsfeiring i styrtregn og sludd i november.

Tradisjonsrikt

Norge fikk omsider sitt eget norske flagg og vi etablerte 17. maifeiringen som årets høydepunkt for nasjonen. Gårsdagen ble også en feiring av det som gjør Norge til en nasjon, som danner selve grunnlaget for at Norge er Norge. Vår frihet og vår fred har ikke kommet av seg selv. Den har vært dyrekjøpt.

Det skal svinge av dagens feiring. Været blir fortreffelig, stemningen blir fantastisk, gleden blir stor.

Fra tidlig morgen, med bekransninger av minnestøtten, til barnetog, leker for barn, gudstjenester, taler og appeller, helt frem til kveldens arrangementer blir nasjonaldagen feiret. Over hele vårt distrikt er mennesker pyntet til fest i både kjoler, dresser, festdrakter og mer tradisjonsrike bunader. Det blir slik en 17. mai skal være, slik vi har vært vant til den og slik vi gjerne vil ha den fremover, uten mørke skyer av pandemier og krigsutbrudd.

Og kan vår 17. mai stå som et eksempel til etterfølgelse for det ukrainske folk, så deler vi gjerne vår tradisjon.

For 17. mai er jo den Velsignede blant dage, som Henrik Wergeland skrev.

Ja, så visst er den det.