Det trengs et linjeskifte i distriktspolitikken

Av
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Forrige uke kom SSB med sin framskriving av folketallsutviklinga, for mange kommuner var resultatet ganske nedslående. Slår spådommene til, vil ungdommen de neste 30 årene rømme fra distriktene og inn til byer og bynære strøk. Distrikts-Norge blir avfolka og forgubba. Med en stadig eldre befolkning, blir det få unger født som kan ta hånd om ei aldrende befolkning.

Sentralisering er ikke en naturlov, det er resultatet av politiske avgjørelser.

SSB sin befolkningsframskriving kan bli virkelighet om vi ikke gjør noe.

I Fædrelandsvennen for 45 år siden kunne man lese at Iveland Kommune hadde en befolkning på 773, men prognosene den gang gikk ut på at befolkningen i Iveland skulle være under 400 i 1990. Framsynte politikere både nasjonalt og lokalt tok grep på 70 og 80 tallet slik at folketallet i Iveland i 1990 ikke ble under 400, men 1155.

De siste tiårene er det ført en nokså halvhjertet distriktspolitikk i dette landet. Utviklingen får gå sin gang uten særlige forsøk på å stanse den. Vi har sett utallige eksempler på at demonteringen av Distrikts-Norge blir utfallet av politikken til dagens Høyre-ledede regjering.

Et konkret eksempel på regjeringens halvhjertede distriktspolitikk er når de skriver i sin egen distriktsmelding at de vil "legge til rette for frivilligheten". Det viste seg å være en av mange innholdsløse visjonene fra regjeringen. I fjorårets forslag til statsbudsjettet foreslo regjeringen at frivilligsentralene skulle få støtte etter folketall i kommunen. Tre av fire frivilligsentraler ville da fått redusert støtta, og for mange var det såpass dramatisk at det ville blitt vanskelig å fortsette driften.

Nationen avslørte i artikkelserien "Den stille sentraliseringa" i fjor at er det noen soleklare seierherrer i Kommune-Norge. Av de daværende kommunene var det minst 237 kommuner som hadde tapt statlige arbeidsplasser under Erna Solberg regjeringstid. De fleste av oss kjenner jo til ordtaket «mange bekker små, gjør ei stor å». Det dette som er den store utfordringa, summen av de mange små sentraliserende vedtakene.

Agder fylkeskommune har lagt en plan, en regionplan. En av overskriftene i planen er «Attraktive og livskraftige byer, tettsteder og distrikter». Skal vi i 2030 ha attraktive tettsteder og distrikt, må vi se et tydelig linjeskifte fra fylkeskommunen fremover. Det handler ikke alltid om de store grepene. For kommuner som sliter med fraflytting og forgubbing vil 5- 10 tilflyttede familier i året bety mye for å nå de målene som er satt i regionplanen.

Mye har gått galt i distriktspolitikken de siste tiåra. Mange har hatt troa på at fine visjoner som robuste fagmiljø og kommunesammenslåing er redningen for lokalsamfunn som sliter med fraflytting, men dette er åpenbart ikke fasiten. Mange har dessverre ei oppfatning av at byene jevnlig subsidierer distriktene i en form for kunstig åndedrett. Men er det slik det er, overføres det store penger fra byene til distriktene?

Agder sitt desidert største selskap er Agder Energi, det er mer enn dobbelt så stort som nummer to målt i omsetning. Agder Energi har hovedkontor og postadresse på Kjøita i Kristiansand, men er det her verdiene skapes? Man kan vel hevde at det kanskje skapes noe innenfor kraftforvaltning osv., men hele grunnlaget for Agder Energi sin eksistens er elver, bekker og fossefall som er lagt i rør rundt om i store deler av Agder.

Framskrivingen fra SSB er som å ta en titt inn i glasskula for å se hva hvordan Norge ser ut i 2050 om vi ikke foretar oss noe, og fortsetter med den politikken som føres nå. Norge som nasjon har alle muligheter til at vi kan ha attraktive og livskraftige byer, tettsteder og distrikter, men da trengs vilje til en helhetlig distriktspolitikk.

Artikkeltags