– Hva har vært viktig på for deg for å komme dit du er i dag?
– Prøve og feile. Prøve igjen, teste ut ting. Jeg husker en spesiell konsert, der jeg plutselig skjønte at «jeg har lov til å gjøre alt». Jeg hadde spilt piano veldig lenge, og vært litt låst i hvordan jeg trodde ting skulle høres ut. Konserten var på et sted som het Pizdets i Oslo, et bitte lite rom i en kjeller i tunnelen rett ved Rockefeller. Jeg og Heida Johannesdottir tok med oss trommemaskiner og synther, og begynte å spille mer som musikken vi hørte på, hiphop og frijazz og støy. Etter det begynte jeg å prøve å lage den musikken jeg hørte for meg, ikke den jeg hørte rundt meg.
– Har du møtt utfordringer fordi du er kvinne?
– Ja, jeg har jo det, selv om det ikke er noe jeg tenker på så ofte nå. Jeg tror for eksempel at det tok meg veldig lang tid å skjønne at jeg kunne bli musiker, selv om det var helt naturlig for meg å være det. Jeg tror det handlet mest om forbilder, at jeg hadde få å identifisere meg med. Jeg snakket med ei som gikk på videregående i Oslo nå, her om dagen. Hun sa at det opplevdes som at alle guttene i klassen sa at de skulle bli musikere, mens ingen av jentene sa det. Hun lurte på hvorfor. Jeg sa at hun burde si fra til lærerne, og at hun burde spørre om å få pensum gjennomgått. Jeg underviser på Norges musikkhøgskole nå, og har ikke noe problem med å undervise i 50 prosent mannlige og kvinnelige komponister for eksempel. Veldig ofte kan man endre ting med å bare stille spørsmål.
– I musikk snakker man ofte om «genier», noe jeg synes er veldig irriterende. Jeg leste her om dagen at et «geni» er noe som oftest blir assosiert med en hvit mann, og at yrker som bruker mye ord som «briljans» og «geni» har færre kvinner, ikke-binære og minoriteter.
– Musikklivet i Norge kommer stadig lengre, opplever jeg, selv om det føles som det går tregt av og til. Jeg tror mange festivaler og kulturhus tenker på både kjønn og mangfold i representasjon når de programmerer, det føles som det er mye mer bevissthet nå enn der var for bare ti år siden. Jeg satte sammen en compilation for Smalltown Supersound i fjor som het «Frijazz mot rasisme». Her var det også cirka halvparten kvinner, og det innenfor en sjanger som historisk sett har vært veldig mannsdominert.
Nominert til to Spellemannpriser (!)
– Hva er ditt budskap til unge jenter i dag?
– Jeg synes det virker som unge jenter i dag har veldig mye å komme med. Det er mye fokus på kjipe ting, og at unge jenter er utsatt, og det er de jo, de har et sinnssykt press på seg. Men «unge jenter» i dag er jo også de som forandrer verden. De stiller spørsmål, er nysgjerrige, de tar plass, har det gøy, jobber hardt, snakker høyt (hvis de vil), er sårbare og de vil ting. Så kjør på! Jo forresten, ett budskap, les Virginia Woolfs klassiker «Et eget rom». Hvis du er interessert i musikk, sjekk ut «Nuts and bolts» podkast, mange kule damer som snakker om teknisk utstyr de bruker, gitarer, synther, kjempebra. Sjekk ut bechdel-test hvis du er interessert i film.
– Kan du nevne en annen kvinne som inspirerer deg?
– Margrethe Vestager inspirerer meg, dansk politiker (inspirasjonen for Birgitte Nyborg i Borgen) kalt «Big Techs enemy number one» som jobber med lovgivning for teknologi i EU. Singer/songwriter fra Afghanistan, Ghawgha Taban, som jeg har jobbet litt sammen med i det siste. Hun er helt rå. Hun måtte dra fra Afghanistan da Taliban tok over, hun bor i Harstad nå og er friby-musiker. Hun har jobbet hele livet sitt for å få være sanger, for å være seg selv og få uttrykke seg, selv om alt i hele samfunnet, til og med familien hennes, sa at hun ikke fikk lov til det. Sjekk ut musikken hennes på Bandcamp!