Du är inte min pappa. Min pappa är på bilete

MINNER: Du är inte min pappa. Min pappa är på bilete, skriver Einar Sand i sin artikkel.

MINNER: Du är inte min pappa. Min pappa är på bilete, skriver Einar Sand i sin artikkel.

Av
DEL

MeningerI alle årene under den andre verdenskrig var Norge hjemsøkt av poliomyelitt-epidemier.

I 1944 var det totalt 411 tilfeller, flere med dødelig utgang. I norsk medisinalberetning for det året står det at poliomyelitten er mest utbredt i Vest-Agder og Rogaland med henholdsvis 60 og 101 tilfelle. Flere av de 60 var fra Flekkefjord og jeg var èn av dem.

Det fantes ikke, og finnes heller ikke i dag, noen effektiv behandling mot virus-sykdommen. Det var bare å ta vare på pasientene. Jeg havnet på Stavanger sykehus i 4 uker, og familien min tilbrakte 14 av disse dagene i karantene.

Jeg ble lammet på 1 årsdagen og hadde lært å gå, men funksjonen forsvant og jeg var hjemme og måtte begynne å krype igjen. Hvordan tida gikk vet jeg ikke, men i et brev fra Rikshospitalets nevrologiske avdeling datert 21.3.45 står å lese:

Anbefales reise til Sverige

Det var ennå krig i Norge, og sikkert ikke enkelt å få til, men det lot seg realisere og 2 uker senere var jeg på orthopädiska Lasaretten i Lund i Skåne.

Alt er mulig når folk samarbeider!

På den tida skulle ikke foreldrene være sammen med barna på sykehus så jeg reiste alene, med eget pass, og uten språk til utlandet, sannsynligvis ledsaget av norske Røde Kors-folk.

I disse dager er det 75 år siden.

Hvem som fikk ideen om å sende norske poliomyelittbarn til Sverige er det ingen som kan si sikkert, men Svenske Røde Kors, Norgeshjelpen, Den Svenske Landsorganisasjonen og Norges Røde Kors ble forent i et hjelpeprogram for norske polioskadde barn under krigen og det var mange norske barn som fikk rehabilitering i Sverige.

Hvordan det var for en språkløs 1 ½ gammel gutt å komme til Skåne under krigen vet jeg ingenting om, men jeg vet at jeg hadde et bilde av familien min over senga. Og jeg vet at jeg lærte å snakke mens jeg var i Skåne.

I begynnelsen av desember 1945 var jeg klar for hjemreise og et par norske sykepleiere ble sendt fra Rikshospitalet for å hente noen norske barn, men det varte og det rakk før de kom. Det viste seg at fristelsen hadde blitt for stor, freden var jo kommet, og de hadde tatt turen over Øresund og besøkt København en ukes tid. Men jeg rakk hjem til jul og satt på ryggen til min far da vi gikk rundt juletreet. Der storkoste jeg meg og utbrøt: «Sjunga mer, sjunga mer

Etter som jeg har forstått aksepterte jeg mor etter noen timer, men det gikk 2 uker før jeg godtok far. Når han prøvde å få meg til å forstå at han var den samme som var på bildet svarte jeg alltid: «Du är inte min pappa. Min pappa är på bilete.»

Min skånske aksent forsvant omtrent samtidig som jeg aksepterte at far var identisk med mannen på bildet, men av og til dukker det opp gamle svenske uttrykk i min hukommelse.

Etter krigen var det fremdeles mange poliobarn og unge voksne som ikke hadde fått et behandlingstilbud som på noen måte kunne kalles ”tilfredsstillende”. Igjen kom Norges Røde Kors på banen, denne gang i samarbeid med Dansk Røde Kors, for å få bedre ernæring og behandling enn Norge kunne tilby på det tidspunktet. Det er godt at det går an å samarbeide over landegrensene når det er nødvendig.

Artikkeltags