Jeg aner at for de fleste av Agders lesere er navnet ukjent. For oss som har kjent Eva siden gymnasdagene, er hennes historie verdt å fortelle.

Eva vokste opp på Sirnes og gikk både på realskolen og gymnaset på Trellebakken. Her ble jeg kjent med henne gjennom 3 skjellsettende år på engelsklinja (1963-66) med sterke personligheter som Kolbjørn Stordrange, Finn Henriksbø og Arne Refsdal bak kateteret.

Eva gikk på lærerskolen i Oslo og deretter var hun lærer på ungdomsskolen på Moi i fire år. Det sies at hun var en dyktig, streng og utradisjonell lærer.

Eva tok embetseksamen ved Religionsvitenskapelig institutt i 1978 med en nyfødt datter, en sønn som ikke hadde fylt to år, og eldstedatter som var født på Moi. Doktorgraden tok hun i 1985.

På 1980-tallet ble hun landskjent som «Demondama» da hun synliggjorde en utbredt demonvirksomhet i Kristen-Norge, deretter fulgte studier av «vold i Guds navn». Boka «I Herrens vold» (1985) skapte nærmest furore. Denne boken gikk sterkt inn på meg da jeg oppdaget at det blant de omtalte mennene måtte være samtidige studenter fra min tid på Norges Handelshøyskole.

Eva fortsatte i samme spor da «Prester i lyst og last» (1987) om seksualisering og seksuelle overgrep i kirkens sjelesorg kom. I «Gud og Hver Mann» (1990) fikk hun mishandlende menn i tale. Hun satte også – som den første - seksuell trakassering i universitetsmiljøene på sakskartet. Dette arbeidet tvang henne til å søke stilling utenlands.

Ved Uppsala universitet i Sverige fikk Eva i 1988 først stilling som forsker i religionsvitenskap og dosent i teologi, og her utviklet hun et stort og livlig forskningsmiljø på presteskolen. I 1993 ble hun professor i sosiologi ved samme universitet med ansvar for å utvikle et nytt forskningsmiljø: sosiologisk genusvitenskap og forholdet mellom kjønn og makt (inklusive vold) i familie og samfunn.

Eva lyktes over all forventning. Hun fikk sin egen forskningsavdeling, og hun ledet bl.a. den første omfangsundersøkelsen om menns vold mot kvinner i Sverige, regjeringsoppdraget Slagen dam (2001). Resultatet, et nytt voldsbilde, bar varsel om kommende #MeToo. Teorien hun utviklet om ‘voldens normaliseringsprosess’, er i dag allmenn voldskunnskap på svensk mark, og har fått internasjonal utbredelse.

Hun ble tidlig involvert i Knutbysaken, og hadde ukentlige samtaler med Helge Forsmo i flere år. Sara Svensson, hun som skjøt - har i ettertid fortalt at Evas bok om voldens normaliseringsprosess hjalp henne i hennes prosess for å komme tilbake til et normalt tenkesett. Engasjementet i saken endte i boken «Knutbykoden»

Eva har hatt et flertalls gjesteprofessoropphold, f.eks. ved New York University, University of North London, Beijing Normal University.

Året 2005 ble katastrofalt for Eva. I et omdiskutert tv-program i 2005, Kjønnskrigen ble Eva utsatt for et gement angrep iverksatt av «noen» som tydeligvis syntes at hun tok for stor plass både i media og i akademia. Programmet ble senere felt i «Granskningsnämden for public service», tilsvarende Kringkastingsrådet i Norge. Programmet ga vann på mølla til hennes skjulte motstandere og de maktet å få universitetsledelsen i Uppsala til å iverksette en fuskgranskning for å få henne fjernet. Det endte i nederlag for hennes motstandere, hun ble frifunnet for alle beskyldninger og universitetet måtte kompensere henne for påført skade gjennom forskningsledighet og forskningsmidler.

I 2018 ble jeg involvert i et av hennes mange bokprosjekt: Livsarven. Den omhandler hvordan en jente i mange år blir misbrukt av sin far, en høyt profilert professor ved Universitetet i Bergen, og der jentas mor i sin streben etter status opphøyer sin mann over moralens grenser og lar han fortsette med overgrepene. Familien er anonymisert, men i universitetsmiljøet i Bergen var det nok mange som forsto hvem det dreier seg om. En særdeles skremmende bok om hvor uheldig jenta har vært med foreldrene sine. Igjen fikk jeg et sterkt glimt av hvordan personer i ytterkanten av mine bekjentskapssirkler var involvert – tydeligvis ut fra mantraet om ikke å bry seg.

Eva har nylig flyttet tilbake til Norge, til Oslo. Her er hun sterkt engasjert i sitt neste bokprosjekt; livet som folkefiende.

Hun har fått en rekke priser som speiler hennes utradisjonelle profil, f.eks. Årets heks, Hederspris fra Norske Kvinnelig Teologforening, Hedersdoktor ved det norske Kvinneuniversitetet, Kjerringa mot strømmen, Årets kvinnogärning. Hun fortsetter å delta aktivt i svenske «Guts & Glory» og «Fantastiska feministers frontalangrepp!»

Hun har fortsatt sine støttespillere i det svenske samfunnet og som finner hennes kompetanse uvurderlig, bl.a. som sakkyndig for polisen i overgreps- og voldssaker. Hun foreleser på konferanser, for eksempel for Kirkelig ressurssenter mot overgrep, og på hennes 75 års dag foreleser hun på en konferanse i Jämtland!

I en situasjon med en utagerende nabojente som i fortvilelse satt på taket og skrek ut sine beskyldninger mot sin far, var det første jeg tenkte på var: hvordan ville Eva at jeg skal agere? I flere politiavhør la jeg alt på bordet av hva jeg hadde observert opp gjennom årene – det gjelder å bry seg!

I dette scenariet av en sterk kvinne med fokus på feminisme og vold i relasjoner/religioner, finner vi også familiekvinnen: mor til 3, bestemor til 6 og oldemor til ett. (Hun liker ikke å bli kalt oldemor, kaller seg heller mormorsmor. Dessuten hengir hun seg til sin sportsbesettelse; intet skirenn eller friidrettsstevne uten Eva på tv-plass med norske flagg og usaklige kommentarer.

Jeg er veldig stolt over å ha hatt Eva som en god venninne og samtalepartner gjennom mange år, og jeg har mang en gang i diskusjoner måttet innrømme at hennes utfordrende synspunkter er både rasjonelle og reelle.

Gratulerer med dagen, Eva!