Det er ferietider i landet. Nå skal det reises over land og strand. Bilen pakkes, passet sjekkes i håp om gyldighet. Det lukkes dører på skoler og kontorer. Nøklene til jobb legges i en skuff for ikke å brukes på ukevis. Bedrifter senker farten. Bare noen få på jobb for å ta unna de henvendelser som kommer. Det er sommer.

Like sikkert som sommeren kommer så kommer meldingene om trafikkulykker. Og det er så forferdelig å lese. Plutselig, i et stort smell så er et liv over. Eller to, eller flere. Med ett er en sommerdag blitt til et mareritt. For en hel familie. Småbarnsfar, leser vi med store bokstaver. Og vi skjønner hva som ligger bak. En kone og barn som har mistet sin umistelige snille omsorgsfulle Pappa. Det var kanskje litt fart, eller en bil som kom i feil kjørebane med en uoppmerksom fører. Eller det var en ruspåvirket bilist som aldri skulle vært på veien. Det kan være så mange hendelser som fører ulykke med seg.

Det kan være en sønn eller datter som er ute på tur med motorsykkel. Vind i håret. Frihetsfølelse. Livet er herlig. Så plutselig er ulykken ute. Vi tenker med gru hvordan sommeren, neste år. Ja hele livet blir for den stakkars familien som opplever dette. Vi leser: Vår kjære umistelige datter. Hun var så full av liv. Hun hadde så mange framtidsplaner. Og brått ble hun revet bort fra oss.

Vi aner fortvilelsen og sorgen.

Og det er på våre veier det skjer. De veiene som er våre «knyttepunkter» og som holder landet sammen. De som tar oss rundt i hverdager, på jobb og i ferier. De fører oss til de flotteste steder. Til de mektigste fjorder og fjell. Men de samme veiene kan også være livsfarlige.

Vi er alle avhengige av gode samferdselsårer. Varer skal frem. Mennesker skal forflyttes. Vi skal til sykehus og kommunehus. Vi må på jobb og besøke familie. I alle år har vi ferdes langs disse pulsårene i landet.

Og det påhviler oss et stort ansvar. Både som bilist, gående og veifarende. Vi skal ferdes hensynsfullt, være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare. Det er hva vi har lært. Men det er ikke alltid det vi gjør. Spesielt oss menn i satt alder har en dårlig statistikk når det gjelder fart og ulykker.

Men det er også andre som har et stort ansvar. Veidirektøren kjenner nok på dette nå siden hun innkalte til hastemøte. Vi må gjøre noe, for nå er det krise. Jeg må si at det er på tide. Ethvert møte i veisektoren burde vært et krisemøte. Så lenge noen omkommer unødvendig i trafikken så er det krise. Vi vet at bedre og sikrere veier redder liv. Så det burde jobbes sent og tidlig. Vi vet at barn ferdes på usikre trafikkfarlige veier til skoler, vi vet at det sykles langs norske europaveier uten noen form for sykkelstier. Vi inviterer turister til å sykle den magiske Nasjonale sykkelrute nr. 1. Men da må du ferdes sammen med trailere, bobiler, biler og div. som suser forbi deg med en liten halvmeters avstand i 90 km/t. Livsfarlig. Eller du må vandre langs RV 466 til Gyland skole. En liten gutt på 6 år blir ikke stor ved siden av et 20 meter langt, 50 tonn tungt vogntog som passerer rett ved siden av deg. Dette er lokale eksempler. De finnes nok over hele landet. Nei forresten. Kanskje ikke inne i Oslo. Der er det andre forhold. Der hvor makten sitter. Der trikken fører deg til det meste.

Men her ute, her må det kjempes for hver meter vei, fortau eller sykkelsti.

Og oppi alt dette så settes viktige trafikksikkerhetstiltak på vent. Forstå det den som kan. Sikrere vei mellom Stavanger og Kristiansand har vi ventet lenge på. Vei som sparer miljøet, korter inn kjørelengder. Minsker kraftig dieselforbruket på lastebiler som frakter varer til oss. Det åpner nye områder og gir nye muligheter. Og kanskje jeg kunne skjønt litt mer av det hvis det ble satset skikkelig på jernbane og kollektivtrafikk. Men dessverre er ikke det fokus.

Så kjære veidirektør Ingrid Dahl Hovland, samferdselsminister Jon Ivar Nygård og leder i samferdselskomiteen Erling Sande. Sett vennligst krisestab. Vi skal ha bedre veier både langs våre hovedårer og i distriktene. Nå må det ikke ventes for å se på utviklingen, eller hvordan trafikkbilde utvikler seg. Vi bor langs en farlig veistrekning hvor planene for en trafikksikker 4 felts vei er så si klare. Ja halve strekket er jo allerede påbegynt. For hvert år det nøles så mister vi minst en person i ulykke her. En Mamma, et barn, en sønn en Pappa. Vi skjelver i frykt for hvem den neste blir. En vi kjenner? En i familien? En utenbys? Eller er det meg?

Men det er gjerne det dere tenker vi får leve med?

Eller skal vi fortsette det gode arbeid som allerede er i gang?