Sørlendinger er som andre opptatt av sykehus. For det skal skal være hjelp å få når vi trenger det i en tid der helse har blitt frelse. Og legevitenskapen gjør stadige fremskritt og skaper nye og flere behandlingsformer som fører til at flere pasienter overlever og blir friske.

Mange pasienter be om samtaler med fagfolk som er utdannet i eksistensielle spørsmål. Denne siden har mange leger liten kunnskap om. Ønsker vi feks å leve til vi er 110 år? Vitenskapen gjør stadige fremskritt, så det er ikke utenkelig at levealderen vil gå kraftig opp i fremtiden. Og flere sørlendinger blir over 100!

Men vi skal alle dø en gang. Og sykdom fører ofte til at pasienten tenker på sider av livet som ofte ikke er så ofte fremme, verdier og visjoner, helse og livssyn. Etter mitt syn er det ønskelig at det under behandlingen viktig å legge litt mer vekt på mennesket med sykdommen enn sykdommen i mennesket!

Hva betyr sykdommen for det enkelte menneskets selvforståelse og eksistens? Hvordan skal døden forstås? Hvem er jeg etter sykdomsforløpet? Er jeg en annen etter behandlingen, i tilfelle hvem? Hva er det gode liv? Og hva er en god avslutning på livet?

Spørsmålene er mange. Derfor er det selv med knappe ressurser i helseforetakene, noe også sørlendinger opplever, ofte viktig å ha noe mer enn ren medisinsk behandling. Da legene ofte sliter med å snakke om dette, er det viktig pasienter kan ha samtaler og dialog knyttet til liv og død med andre sykehusansatte. Dette er ikke primært terapi, men kan ha en terapeutisk effekt.

For det kan være nødvendig å minne om betydningen av hele menneske når vi snakker om helse som er i ferd med å bli frelse!