For halvannet år siden fødtes et guttebarn inn i slekten. Han var den første i den kommende generasjonen, men forhåpentligvis ikke den siste. Det skjer så mangt rundt slike begivenheter. Ikke minst bæres det frem ønsker for den nye lille kvist på det gamle ættetre. Ingen vet hva som møter ham i livet.

Vi betraktet det lille nurk, på let etter trekk i ansiktet som kan minne om hedengagne generasjoner. Og vi visste da og vi vet enda bedre nå at den lille bærer i seg både styrke og svakhet fra ætteleddene før ham. Men kanskje først og fremst nye muligheter.

DEN LILLE FIKK en bratt begynnelse på livet. Det var ikke gitt at han skulle klare seg og et bestefarshjerte blør når man ikke kan ta plassen til den lille som åpenbart strevde. Men barnets krefter viste seg større og kraftigere enn noen skulle tro.

Pjokken som i dag springer rundt og holder foredrag med et språk ingen forstår, har kommet til en verden som er mer usikker enn noen gang. Han er fremtidshåpet både i en gammel slekt, men også i en verden som trenger nye tanker, ideer og handlinger på måter som for oss er fremmede og nyskapende. Det han skal oppnå i kommende tiår kan forhåpentligvis gjøre verden til et bedre sted å være. Han har i sitt korte liv opplevd en krig i vårt europeiske nabolag. Det gjør meg urolig for fremtiden. De grusomheter som utspiller seg på slagmarken i Ukraina trodde vi hørte fortiden til. Men menneskeheten har for vane å la historien gjenta seg.

Det har vi gjort like siden kong Herodes ville ta livet av det lille barnet i stallen for et par millennier siden. Han følte sin trone truet av det lille barnet som ble født i stallen, som var svøpet og lagt i en krybbe og som ble hyldet av de tre vise menn. Kongen følte seg truet av det lille nurket i krybben. Tenk det!

INGEN VET HVA slags håp og ønsker som ble skjenket den lille i stallen. Men vi vet at han senere i livet representerte selve håpet for menneskeheten. Han ble født inn i en verden som ble behersket av det mektige Romerriket, høyt sivilisert, men svært lite demokratisk.

Judea og Galilea lå tynget under det romerske herredømme, fattig og utarmet, men fortsatt med en åndelig styrke som sprang ut fra de gamle Moselovene. Det unge paret i stallen var av jevnt folk, men av gammel slekt, en gren av Davids ætt som ikke utmerket seg med noe særlig annet enn sin fromhet.

Var de bekymret, disse to, da de sto ved krybben denne julenatten? Helt sikkert, slik det bekymrer enhver ansvarlig mor og far som bringer et barn til verden, at fremtiden ligger i det blå – at ingen vet hva den rommer. Hyrdene på marken så den tindrende stjernen over krybben denne julenatten i Betlehem. Det innledet jakten på guttebarnet fordi Herodes følte sin posisjon truet. Det var en kraftig start på livet.

Hvor ynderigt, hvor mildt og blødt sig runder

det Barneaasyn, som i Uskyld blunder!

som aandede med Liv i Morgenvind

det fine Rødt paa Maanedsrosens Kind.

Mitt bysbarn Henrik Wergeland skrev disse rader i diktet «Barnets Aasyn» eller «Med en Maanedsrose til en Moder». Det uskyldige barnet som etter hvert skal bli et fornuftig menneske som tar rasjonelle valg og som forhåpentligvis kan bidra til en bedre og tryggere verden.

VI ER INNE i en tid med store utfordringer, der mange opplever en krevende livssituasjon. Ikke i moderne tid har så mange nordmenn levd under fattigdomsgrensen. Ikke på mange tiår har så mange søkt hjelp for å komme gjennom høytiden.

Hun jeg har i tankene, er ikke beslått med jordisk gods og rikdom, og hun lever på minstepensjon. Som enke og minstepensjonist kan hverdagen bli slitsom. Det skal mye til for å få endene til å møtes for tiden. Hver eneste måned kan virke som et slit. Matprisene som øker og strømkrisen har gjort hverdagen vanskeligere. Ikke bare for henne, men for mange som nå gjør tilpasninger for å klare seg gjennom månedene.

Juletiden er ekstra utfordrende, fordi det ligger forventninger og ønsker om forbruk som ikke lenger er mulig.

Likevel, denne eldre damen har nok opplevd økonomiske kriser før. Hun er fra en tid der det norske velferdssamfunnet ikke var like velfungerende som i dag. Hun har opplevd et Norge før oljepengene strømmet inn i samfunnsmaskineriet. Damen vi snakker om, har til tross for utfordringer, en livsglede og et pågangsmot som imponerer dem hun omgås og når hun blir spurt om hvordan hun klarer å beholde mot og humør, så svarer hun: Jeg leter alltid etter noe å være takknemlig for!

Beskjemmet må vel flere av oss innrømme at det ikke nødvendigvis er en livsholdning og livsfilosofi som gjennomsyrer våre liv. Tvert imot er vi flinke til å problematisere, syte og klage – mange ganger uten grunn. Den aldrende damen har et annet utgangspunkt og lever kanskje et lykkeligere liv enn mange av oss som sitter langt bedre i det, rent materielt, enn hun noen gang kommer til å gjøre.

FOR MANGE ÅR siden jobbet tidligere Venstre-leder, tidligere stortingsrepresentant og tidligere justisminister, Odd Einar Dørum som konsulent for Kirkens Bymisjon. I en kronikk skrev han følgende: «Jeg sitter igjen med en stigende uro. Er det nå i ferd med å bli slik i Norge at det store flertall som har det bra, holder på å fortrenge, eller enda verre, gi blaffen i de som ikke lenger er med i det store fellesskapet?"

Ja, er det slik?¨

Spørsmålet ble stilt for over 30 år siden.

Det ligger en sosial forpliktelse i vår julefest. Både nasjonalt og internasjonalt. Vi er en slekt, født til denne verden med muligheter for liv og glede. Men vi vet med sviende visshet at hver eneste døgn er det mange som lider, enten i Ukraina eller i kriserammede land i den tredje verden.

Det er ikke fred på jord, hverken i Europa eller i julens hjemland.

Vårt juleønske denne julen kan sammenfattes med noen få setninger fra kirkebønnen: «Gi verdens statsmenn og -kvinner vilje og visdom til å fremme rettferd og fred, og la samarbeid mellom folkene ha fremgang».

DET SKAL VÆRE ord for dagen, det skal være den viktigste oppgave for den nye slekt. Ta vare på hverandre, ta vare på verden, skape fred og fordragelighet, mye mer enn det vi har klart i våre voksne liv. Det skal være bestefars ord til en nykomling.

God Jul!

Kristen Munksgaard

Redaktør i Agder