Har fortsatt håp åtte uker etter at Eivind (22) forsvant

I Sandnes har foreldre og to søsken fortsatt håp om at søskenflokkens storebror skal komme tilbake.

– Vi har ikke noe alternativ. Så lenge vi ikke har fått noe avklaring, velger vi å holde på det håpet som finnes, sier de.

Foreldrene ønsker ikke å bli omtalt med navn eller bilde. De ønsker likevel å snakke med GD for å minne lesere og byens befolkning om at sønnen fortsatt er savnet og at de har håp om å finne ham i live.

Dersom du har tips i denne saken, ring politiet på 02800.

Bodde med gode venner

Håp og tro har også Sporalands kamerater hjemmefra. Eirik Idland (21) fra Ålgård i Rogaland og Eirik Nome (22) fra Marnardal i Agder har det siste året delt bolig med Eivind på Lillehammer.

Til GD forteller de nå om dagene da alt snudde. Det var de som var tettest på ham og merket forandringene.

Både vennene og foreldrene ønsker å formidle at Sporaland var en frisk, sprek, sosial og utadvendt ung mann med pågangsmot og planer. Bakteppet for forsvinningen var ikke langvarige psykiske problemer. Det som rammet ham, skjedde brått. Og av den grunn holder de håpet levende.

– Vi innser jo alvoret i at han har vært borte så lenge. Det er ikke lett å skulle klare seg i over 50 dager. Men han er sterk i hodet, så vi håper fortsatt, sier Eirik Idland.

Idland har vært venn med Sporaland helt siden barndommen, og kjenner ham godt. De har vært i samme skiskyttermiljø, feriert på hytter i nærheten av hverandre i oppveksten og trent mye sammen. De har fulgt hverandre i samme skiskytterklubb og gjennom idrettslinja på videregående skole og team i Sandnes.

Han beskriver kameraten som en som tar initiativ til sosialt samvær og liker å få ting til å skje rundt seg og lett blir kjent med nye folk.

– Han er en veldig fin fyr, og på en eller annen måte så er han blitt kjent med alle her. Han har godt humør, og er en fyr som folk har lyst til å være med, sier Idland.

Eirik Nome bekrefter beskrivelsen.

– Han er en av de mest sosiale og utadvendte jeg kjenner, sier Nome.

Alle tre var kommet til vinterbyen for å satse på skiskyting, som så mange andre innenfor sporten.

Idland flyttet til Lillehammer ett år etter kameraten, som kom hit høsten 2020. I fjor høst flyttet de inn i samme kollektiv i Fagstadlia i Nordre Ål bydel.

Det siste året hadde Idland avsluttet skiskyttersatsingen, mens Nome og Sporaland fortsatt trente sammen for samme lag inntil Nome la opp nå etter sesongslutt.

Dagene startet gjerne med trening, enten løping, sykling, ski eller styrke. Så dro de hjem og spiste.

– Eivind er veldig glad i en god lunsj, sier Eirik Nome.

Etter et godt måltid slappet de ofte av i stua med en TV-serie. Så var det tid for studier, før det gjerne ble en ny treningsøkt på kvelden.

Trivdes som student

Sporaland har vært student ved byggingeniør ved NTNU på Gjøvik siden han kom til Lillehammer høsten 2020. Han tilhører studentkullene som fikk mye digital undervisning på grunn av koronarestriksjoner.

Både foreldrene og vennene opplevde at dette var uproblematisk for Sporaland. Skjerm-undervisning passet bra i forhold til å kunne satse på treningen, og han fant medstudenter på Lillehammer han kunne ha kollokvier sammen med.

– Koronatiden var vanskelig for mange, men vårt inntrykk var at han trivdes kjempegodt med det han holdt på med og han hadde et miljø gjennom idretten. Folk har kanskje lett for å trekke en konklusjon om at dette var en person som har slitt lenge, men endringen kom helt ut av det blå. Det var et sjokk og derfor er det så brutalt og vondt å tenke på, sier foreldrene.

De har mange spørsmål som de ikke har svar på.

Trenger du noen å snakke med?

Det finnes flere hjelpetelefoner, chat-tjenester og støttegrupper der du kan dele tanker og følelser helt anonymt, og få støtte, råd og veiledning.

Mental Helse: 116 123
Kirkens SOS: 22 40 00 40

For barn og unge:

Alarmtelefonen for barn og unge: 116 111
Kors på halsen (drevet av Røde Kors): 800 333 21

Her finner du flere hjelpetelefoner, chat-tjenester og støttegrupper som kan være til hjelp når du har det vanskelig.

Kilde: Helse Norge

Dagene før forsvinningen

Sporaland er sitt vanlige selv og aktiv som normalt inntil få dager før forsvinningen. Helga før er han på norgescuprenn på Stryn, hvor han møter faren og søsknene. De oppfatter ingenting som tyder på at noe er galt.

Onsdag gjennomfører han eksamen på Gjøvik, og skal ha vært fornøyd med innsatsen. Denne kvelden er første gang vennene begynner å merke at Sporaland oppfører seg annerledes enn vanlig. Ikke store ting, men små endringer i væremåten og ting han sier.

Signaler som blir mer tydelige når de ser på dem i ettertid.

Fredag gir han seg i veg for å delta på Skøyte-Birken, men rennet utsettes på grunn av været. Lørdag gjennomfører han.

På dette tidspunktet har alarmen gått hjemme i kollektivet. Ting som Sporaland forteller til vennene og familien, gjør dem bekymret. Han er ikke seg selv. De mistenker et brått tilfelle av psykisk sykdom. Far setter seg i bilen og kjører den ni timer lange turen til Lillehammer.

Idland og hans fetter Martin Nevland, som også er i vennekretsen, tar med Sporaland til legevakta. Både vennene og familien ønsker at han får tilsyn av lege.

– Det var en travel kveld på legevakta og vi måtte vente lenge for å komme inn. Vi forsøkte å formidle til legen hvor stor endring vi så hos Eivind. Vi som kjenner ham godt, merket det jo tydelig. Men det er ikke sikkert at det var like lett for legen å se. Vi fikk ikke være med på hele konsultasjonen, og vet ikke hva som ble sagt og gjort videre, men vi fikk beskjed om å vente til over helga, sier Idland.

Lenger ned i artikkelen forteller legevaktas overlege Steinar Kuvås Grue hvordan psykisk syke pasienter blir tatt imot når de kommer dit.

Hjemme i kollektivet kommer far omsider fram utpå natta. Han møter sønnen, og de får snakket sammen.

– Vi la en plan, og jeg opplevde at han var enig. Jeg har ikke erfaring med psykisk sykdom. Jeg trodde at det var en trygghet at jeg kom dit, sier far

Men selv om 22-åringen har sine beste støttespillere rundt seg, forsvinner han likevel søndag morgen ved 10.30-tiden. Politiet kobles raskt på og leteaksjonen starter. Både Røde Kors og Sivilforsvaret blir involvert. Det store sosiale nettverket til Sporaland er med på å spre etterlysningen, og flere blir med på søket som varer i flere dager. Nome, som hadde reist hjem i helga, snur og kommer tilbake.

– Det var imponerende å se hvordan politiet tok dette på alvor og hvor organisert leteaksjonen var, sier Idland.

Foreldrene har også flere ganger uttrykt sin takknemlighet overfor alle som deltok.

Håpet på rask løsning

– De første dagene tenkte vi at de ville finne ham raskt, han kunne ikke ha kommet langt. Men da det ble innslag på NRK torsdagen etter, begynte vi å kjenne på alvoret, sier Idland.

Bilen ble funnet cirka to kilometer fra kollektivet. Den sto på parkeringa ved foten av det populære turmålet Balbergkampen, innfartsåren til turområdet Gropmarka.

Det ble søkt metodisk i området, men Sporaland ble ikke funnet der.

– Da de ikke fant ham ved Balbergkampen, tenkte vi at han antakelig var på rømmen. Det hang mer sammen med de tingene han sa før han ble borte, sier Nome.

Den forsvunne 22-åringen er både godt trent og vant med friluftsliv.

– Vi har fortsatt tro på at det kan gå fint. Han kan ha tatt seg inn et sted. Så lenge han ikke er funnet, har vi håp, sier kameratene.

I etterlysningene som gikk ut da 22-åringen forsvant, beskrives han som en slank mann på cirka 180 centimeter. Han har glatt, medium blondt hår og blå øyne. Han hadde sannsynligvis på seg lue, blå Salomon dunjakke, mørke bukser og røde joggesko. Politiet ba folk i områdene rundt boligen i Nordre Ål om å sjekke i uthus og garasjer. De anså det som mulig at han kunne unndra seg kontakt.

Storstilt leteaksjon

Opp mot hundre mannskaper fra politiet, Sivilforsvaret, Røde Kors, Norske redningshunder og andre frivillige var ute og lette for full styrke etter den savnede i de nærmeste dagene etter forsvinningen.

Det ble søkt i garasjer, skur og rundt omkring på eiendommene, i tillegg til området rundt bilen.

– Det ble slått noen sirkler rundt den og søkt i nærliggende områder. Deretter jobber vi oss hele tiden utover, forklarte innsatsleder i politiet Magnus Danielsen til GD på dag tre av leteaksjonen.

Politiet fikk inn over hundre tips. De har ennå ikke endt opp med noe som tilsier hvor den savnede er.

Mot slutten av uke én ble leteaksjonen trappet ned. Forsvinningen er fortsatt under etterforskning

Mobilen til savnede ble funnet utendørs av tilfeldig forbipasserende etter påske, men etterforskere har ennå ikke lyktes med å åpne den. Andre elektroniske spor har heller ikke ledet dem noe videre i å finne svar.

På et tidspunkt ble et hytteinnbrudd i Gausdal undersøkt med tanke på at den savnede kunne ha vært der. Det ble ikke funnet noe som indikerer det.

– Vi tar fortsatt imot tips. Hvis vi får opplysninger som tilsier at vi bør søke et spesielt sted, så vil vi gjøre det, sier Ragnhild Ouren, leder av etterforskningsavdelingen ved Lillehammer politistasjon.

Legevakta: – Skal mye til

Steinar Kuvås Grue er overlege ved Legevakta på Lillehammer. Han kan ikke uttale seg om den konkrete konsultasjonen da Sporaland var på legevakta.

Han uttaler seg generelt om hvordan psykisk syke blir møtt når de kommer dit, og sier det skal være god mulighet til å få hjelp hvis man henvender seg med psykiske problemer på legevakta eller hos fastlege.

– Generelt så vurderer vi mange som kommer med ulike grader av psykiske og fysiske problemer. Det er mange viktige samtaler og vurderinger som gjøres. Vi har mange samarbeidspartnere å spille på, som akuttjenester i psykiatrien hvor det er mulighet for rask oppfølging, og psykisk helse i kommunen og fastleger for de som trenger ekstra oppfølging utover legevakta, sier Grue.

– Hva skal til før en person blir innlagt?

– Det skal ganske mye til før man innlegger noen akutt i psykiatrien. Pasientrettigheter skal overholdes. Det gjelder særlig ved bruk av tvang. Men det kan skje om pasienten er i en tilstand hvor han ikke kan ta vare på seg selv, eller kan gjøre skade på seg selv eller andre, og vi ikke kan vente til en oppfølging neste dag, sier han.

– Kan det være vanskelig å vurdere hvor alvorlig situasjonen er?

– Ja det kan være vanskelig. Det er ikke sikkert personen opplyser om faktiske forhold og er åpen om sine problemer. Men vi er vant til å vurdere slike problemer, og vil som regel komme til en forsvarlig og god løsning.

– Kan psykiske problemer raskt forverres?

– Ja. For eksempel kan tilstander hvor pasienten er psykotisk endre seg raskt, sier Grue.

– Største ønske

Foreldrene ber folk fortsatt holde øynene oppe og hjelpe dem med å se etter sønnen.

– Eivind er vant med friluftsliv, og vi tenker at han kan ha beveget seg langt. Vi håper publikum er oppmerksomme og melder fra hvis de observerer noe. Politiet er avhengige av tips for å komme videre. Vårt største ønske er å finne ham, sier de.