Hauglands mangeårige svertekampanje av Tomstad

Av
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Magne Haugland har i en årrekke oppnådd oppmerksomhet og mange store overskrifter med en gjennomført svertekampanje mot Gunvald Tomstad. Påstandene et uvanlig hatske og drøye til å komme fra en som vil kalle seg historiker. Gunvald Tomstad fremstilles som en bløffmaker og løgner, som lite eller ingenting gjorde i motstandskampen. Han skal hovedsakelig vært opptatt med å stå fram og skryte av motstandsarbeidet som andre har gjennomført. Det antydes at han likevel innerst inne nazist? Listen av beskyldninger er lang, og er stadig blitt gjentatt i over tre tiår.

Magne Haugland har offentliggjort et rikholdig forfatterskap av artikler, avisinnlegg og bøker. Fremfor alt tar han han allviterens rolle, og står fram i alle mulige veteranforsamlinger og kjenner alle detaljer om krigen. Her finnes det mye å ta fatt på for forskning innen historiekritikk, psykologi og beslektede emner. Hva er Magne Haugland sin bakenforliggende motivasjon – hva er hans egentlige ståsted, og hva er hans mål?

Overfokuseringen i massemediene på Tomstad etter bok, og siden film, var massiv og reell på 1960 og -70 -tallet. Hvorfor ble det egentlig slik? Hauglands fortelling om at Tomstad var oppsatt på oppmerksomhet og heltestatus er åpenbart helt feil. Sannheten er at Tomstad, i motsetning til Magne Haugland, ikke har publisert noen ting etter krigen, hverken tekster eller bilder. Ikke har han heller tatt noe initiativ til slikt, eller kalt sammen til pressekonferanser, selv om han både var klok og skrivefør. Han var en tenkende, beskjeden og tilbakeholden mann. Etter krigen prøvde han å glemme, og konsentrere seg om gårdsdrift, bier, barn og familie. Bortsett fra et par radiointervjuer finnes bare referater av samtaler, ført i pennen av andre.

Fokus på fortellingen om ham må basere seg på romanforfattere og journalister, som ofte har hatt helt andre hovedmål enn historisk korrekthet. Enkelte journalister har bare klippet og limt sammen et slags oppkok, og har åpenbart hatt sin egen journalistiske karriere som motiv. Det kan være en forklaring på overfokuseringen – Haugland kan tenkes å ha lignende motiver for sin virksomhet.

En seriøs historiker ville muligens ha reflektert over at Gunvald ga sine intervjuer på 60-tallet, midt under den kalde krigen. Folk flest hadde angst for invasjon og atomkrig. Allerede den 10 juni 1946 ble det i Morgenbladet tatt til orde for at en vandreutstilling som avslørte motstandsbevegelsens arbeidsmetoder under krigen måtte stanses. Det skulle fortsatt holdes kjeft. XU- tjenesten var, med sine tre avdelinger operativ til langt ut på 80 – tallet og de som deltok her, måtte vente lenge med å fortelle sine historier fra andre verdenskrig. Overfokuseringen på SOE var, om det nå var bevisst eller ikke, som et røykteppe for virksomheten til XU. (Den ene avdelingen, «stay behind» med sine mange våpenlager over hele landet, ble kompromittert av en overivrig politietterforsker på jakt etter hjemmebrent.)

Et annet forhold er den spesielle rollen GT spilte i rettsoppgjøret etter krigen. Mange nazister og deres familier ble hardt rammet. Gunnvald Tomstad var et svært sentralt vitne i landsdelen, og ble nok derfor intenst hatet av mange. Man fryktet derfor for hans liv etter krigen i en slik grad at det ble avsatt væpnet vakt på gården hans i lang tid. Det er derfor ikke helt utenkelig at Magne Hauglands framstilling og enkelte avisers store oppslag på noe vis kan være preget av dette. Hans utholdenhet med å sverte Tomstads rykte og ettermæle gjennom mange tiår, framstår som uforklarlig, om historisk korrekthet er hans mål.

Da oppstyret med feiring og rettsoppgjør etter krigen var over, ønsket Tomstad mer enn noe annet å kunne glemme ubehagelige minner og drive sitt småbruk med fruktdyrking og birøkt i fred. Noen ganger ble det rippet opp i historien ved at gamle kampfeller eller folk han hadde kunnet hjelpe i den vanskelige tiden stakk innom eller skrev brev, som familien siden har tatt vare på. Da Per Hansson tok kontakt var det gått 20 år. «Hvorfor må det nå rippes opp i alt dette så lenge etterpå?» skriver Gunvald Tomstad fortvilet i et personlig brev. Belastningen hadde kostet, og han hadde da ikke mange år igjen å leve. Per Hanson skriver i svarbrevet: «Sant å si har jeg aldri vært synderlig opptatt av det som kalles krigshelter. Jeg er interessert i menneskesinnet, i det lidende menneskesinnet --- fordi jeg er så forfengelig å tro at det kan tjene andre som er skadeskutte av krigen.» Hanssons årelange kamp for krigsseilerne bekrefter disse holdningene. Betegnende er også titlene på hans bestselgere: «Og tok de enn vårt liv», «Det største spillet» og «Hver tiende mann måtte dø». Hansson skriver altså ikke en historiebok. Det er en roman om Gunvald Tomstad.

Det ble nå et stadig renn av journalister fra dags- og kulørt ukepresse til stor belastning både for Gunvald Tomstad og hans familie. Alle skulle lage sin historie de skulle «selge». I en stille protest grov han sine medaljer og utmerkelser ned. De har siden aldri blitt funnet. Det verste var at to av hans gamle kampfeller vendte seg mot ham. De hadde forventet at det var historien om motstandsarbeidet til Cheese- gruppa som skulle fortelles – og så var de svikefullt oversett eller innsatsen ders bagatellisert i «Det største spillet». Etter det massive overfokusert på Tomstad i pressen, fikk de publisert erindringer som skulle rive helten Tomstad ned fra pidestallen og ha fokus på dem selv. Disse senere erindringer bruker Haugland for det de er verdt. Hans angrep på Tomstad dekkes da av et tilsynelatende ønske om å yte disse to motstandskjempere historisk rettferdighet. Krefter som egentlig ikke ville motstandskampen vel hadde da en god anledning til å kunne fokusere på motsetninger mellom de tidligere kampfellene for å sette dem alle i et negativt lys. Endelig kom et historisk verk om Cheese ut i 2020: «Uten å nøle» av Eivind Stø og Håkon Smedsvig Hansen. Noe slikt hadde vært savnet lenge.

Tittelen på Magne Hauglands bok «I natt gjelder det» er lånt fra en guttebok som handler om de spennende eventyrene til noen gutter på sommerleir. Mye av det han skriver bærer preg av en romantisering av krig og leting etter helter. Å gjøre krig til heroiske og spennende eventyr er et av de viktigste verktøy krigsherrer til alle tider har brukt for å lokke unge menn ut i krigen. Hitler brukte middelalderens ridderer og vikinger som forbilder.

En krigsromantiker vil ofte ha et svært forenklet verdensbilde. Noen mennesker er snille, andre er slemme. Helter skaper en bedre verden gjennom å drepe de slemme og redde de snille. Gunvald Tomstad drepte jo ingen, så helt kunne han jo da ikke være. Magne Haugland hadde jo da et slags belegg for å hevde at «Tomstad gjorde ingen ting.» Haugland forteller et sted at da han først hadde lest boka så han på Gunvald Tomstad som den store helten. Senere oppdaget han at flere avsnitt i boka ikke var historisk korrekte, og ble han svært skuffet. Er det denne skuffelsen som preger han ennå?

«Alle har sin egen måte å bli berømt på» skal Gunnar av Lidarende ha sagt. Magne Haugland har tydeligvis funnet sin måte. Et annet gammelt ord går også på at det finnes to måter å framheve seg selv på – enten ved å skryte av egne dåder, eller så ved å rakke ned på andre, slik at en selv ser høyere ut.

Men av alle måter å fremheve seg selv på må det å trakassere døde som ikke kan forsvare seg selv lenger, være den usleste av alle.

Artikkeltags