«Endling» tar plass i butikkhyllene denne fredagen. Det er et album som på grunn av pandemien ble født litt tidligere enn planlagt, men for Ivar vekker prosessen bak «Endling» skjønne minner.

– Jeg har aldri hatt det så moro med et album. Det var en inspirasjon, en glød som bare traff, sier han til Agder.

Moieren står bak de fleste ordene han selv synger, men for å virkelig komme i sonen som tekstforfatter, trenger han en tematikk. Denne gangen har han tatt utgangspunkt i noe smalt, og lokalt fra traktene han vokste opp i.

– Jeg har tatt utgangspunkt i heiene rundt i Dalane, mellom Lund og Sirdal, og mot Bjerkreim. Det er mye lokale referanser, så det blir utrolig gøy å spille i Sverige, Tyskland, Mexico og synge om disse tingene ... altså folk i Norge aner jo ikke engang hvor dette er, sier han med dialekten som avslører at han har lokalkunnskap fra Dalane.

– Det glødet inni meg da jeg skrev dette albumet, og da er det moro å spille i band.

Ivar fikk kjapt ansvaret om å skrive tekster i bandet.

– Jeg har prøvd å skrive musikk og melodier, men det nåløyet er trangt, men tekstene, det fikser ikke de andre, sier han litt humoristisk passivt aggressivt.

Albumet er spilt inn for lengst. De fikk tidens gave da korona ødela alle planer om turné og livet på veien. Da var låtskriving og studio det beste alternativer.

Et liv med rocken

I 1996 begynte et par i søskenflokken hjemme på Moi å spille pønk og rock sammen. Ivar og broren Emil fikk med noen kamerater, og de dunket ut Silver som en eksplosjon fra kjelleren til mor og far.

– Jeg så deg på Flekkefjord kino med Silver, da dere turnerte sammen med The Cumshots. Hva er annerledes fra den gang og nå?

– Det var i 2001 ... eller nei, 2003. 2002? Sammadet. Hukommelsen min svikter av og til, men jeg husker godt turneen med Cumshots. Ting betydde mer før. På en måte ... Det var mye større kick. Første gang man fikk en spillejobb på en klubb, fy søren det var stort. Eller da vi fikk spille på Øya første gang ... Nå tenker jeg ikke på det på den måten, men jeg har større glede av å lage musikk og gjøre en skikkelig bra konsert nå.

Rushet på scenen er fortsatt det samme. Det er nerver i spill, fremdeles, men det er andre ting som får Ivar til å bli skjelven i stemmen og smånervøs enn å stå foran masse mennesker.

– Jeg blir nervøs, men kanskje ikke av livebiten. På scenen er jeg en karakter bygget opp over mange år. Mer arrogant og frekk. Jeg er der for å gjøre det farlig, men med kjærlighet, slå en knyttneve i trynet på publikum. Men når jeg gjør promorunder og intervjuer kan det stokke seg helt for meg. Da blir jeg mye mer nervøs.

Deretter kommer vi inn på debuten hans som vokalist i Kvelertak. Det var på Fjellparkfestivalen «hjemme» i Flekkefjord. Altså, han er Lunddøl, men ...

– Da vi vokste opp var Flekkefjord «byen», men fylket var Rogaland. Jeg er født på sykehuset i Flekkefjord og nå har jeg lån i Flekkefjord Sparebank.

Han har spilt en haug av ganger på Fjellparkfestivalen, med Silver, med Zugly, andre prosjekter og i senere tid Kvelertak.

– Hva husker du fra debuten?

– Da(!) var jeg ekstremt nervøs. Men de andre i bandet sa «det er ikke så nøye, slapp av». Jeg har aldri møtt noen som var så giret og så avslappa samtidig. Jeg hadde spilt med dem før, de varmet opp for Silver, og jeg var med på en låt på deres første album. Så jeg kjente dem, men ikke så godt.

– Men hele konserten var helt fantastisk. Det kunne ikke blitt bedre, og responsen var enorm. Den husker jeg for alltid. Jeg er veldig takknemlig for at det ble på Fjellparkfestivalen. Det hadde vært litt kjipere hvis jeg skulle startet i en liten østtysk by uten et kjent fjes i nærheten.

Ansvar

– Søvn blir bare viktigere og jeg må spare stemmen, lyder det fra Kvelertak-frontmannen.

Verken vodka, modeller, syke raidere, slåssing eller blodigler er en del av svaret når jeg spør litt hvordan det er å være frontmann i Norges største rockeband. Faktisk legger han på og ringer opp igjen.

– Jeg ble så flau av spørsmålet. Nei da, jeg kom bare borti en knapp.

– Jeg elsker å reise på festivaler, prate med fans. Jeg elsker det! Men jeg merker mer og mer at jeg må være forsiktig ... hvis jeg går ut mye etter konserter og snakker, da ryker stemmen fort ... på sett og vis har jeg blitt mer profesjonell. Jeg kan ikke fucke opp. Kvelertak er mange sin arbeidsplass.

– Vi har folk som jobber med dette. Får vi ikke spilt, får ikke de lønn ... Alle de tingene der er viktig. Vi har et ansvar.

– Bandet har også et ansvar for at folk skal få en god opplevelse på konsert. Søvn er alfa og omega for meg. Det blir viktigere og viktigere.

– Men å være på turné med Kvelertak, det er veldig proft. Det er minimalt vi må gjøre selv. Vi reiser i nightliner-buss, legger oss i en by, våkner i en annen. Mange sier det er hardt å spille i band, men det er den enkleste jobben jeg har hatt. Jo da, det er hardt å reise bort fra familie og sånn, men ellers er det ikke så veldig krevende når bandet har en viss størrelse. Det er langt tyngre å stå opp klokken 05 for å gå ut å snerke i regnet ... dét er skikkelig jobb det.

Han mimrer og trekker frem tiden med Silver. Da var det annerledes.

– Jeg husker pønkeruten i Tyskland ... bo backstage, kjøre 10 timer hver dag. Det er hardt ... men nå bærer folk utstyret, maten er dekket og kjøleskapet er fylt med det vi vil ha. Så jeg har ingenting å klage på, for å si det mildt!

Etter å ha snakket 10 minutter om å være ansvarlige, kommer dette:

– Av og til går det til helvete, sånn er det! Det er en viss fare med denne gjengen – det er aldri helt trygt. Man vet aldri 100 prosent med et band på veien, men vi er mange som kan tulle det til, så det gjelder å holde sammen.

Moi og Mexico

10. november står Ivar og resten av bandet på festivalscenen til Mexico Metal Fest i byen Monterrey. Før dét spiller de i 7–8 land i Europa.

Det er en stor forskjell på å spille stemmeskiftepunk i kjelleren til mor og far, og å spille på gigantiske festivaler på den andre siden av kloden. Men Ivar glemmer ikke røttene sine, selv om forholdet til hjembygda på Moi har endret seg.

– Familien min har flyttet fra Moi. Jeg har ikke slekt der. Heldigvis har jeg noen gode venner, men de ser jeg oftest andre steder enn hjemme på Moi. Men når vi kjører til Stavanger, er det alltid mye rop når vi passerer Moi med bandbussen. «Der vokste Ivar opp.» Yes, d jor eg!

Helt siden han flyttet fra Moi til hovedstaden sent på 90-tallet har han satt av en uke i året til å tusle i skogen – det samme terrenget som har blitt tema i flere av de nye låtene.

– En siste ting. Da jeg så Silver for cirka 20 år siden i Flekkefjord sa jeg til mamma og pappa at dette var et kristenband. Jeg hadde hørt det. Stemmer det?

– Altså, vi vokste jo opp i det. Så ja, jeg vil si det, sånn litt. Bandet var kanskje mer kristent enn medlemmene.

Med minner fra Vårherre, Moi, gamle dager i kjelleren, er Ivar og Kvelertak nå klare med ny musikk. Og etter vi har diskutert den siste singelen «Endling» før plata med samme navn kommer, og jeg nevner at det nesten er en ballade, avslutter han slik.

– Ja, det er faktisk det. Nesten, men dersom du tror dette er et rolig album, tro om igjen, det er noen beinharde låter her.