Hvor ofte ser man en lokal musiker med en slik produksjon? Barøy kjører på med en blanding av det storslåtte og det mer "nedpå". På scenen blir det blåsere, noen av distriktets beste musikere, og ikke mindre enn to trommesett, som skal trakteres av Daniel Hinderaker og Christian Seneger. De skal spille samtidig, noen ganger unisont, mens andre ganger utfyller de hverandre med ulike rytmer. Lydbildet blir garantert heftig.

Samtidig er musikken til Barøy ikke pretensiøs eller veldig grandios. Han synger på sin Lister-dialekt, musikken er heller ikke ultra-polert, men ganske så organisk og levende. Inspirert av Barøys litt skranglende forbilder.

– Det blir en kul kveld. Ikke bare det jeg selv skal presentere. I tillegg blir det to oppvarmingsartister i Erik Stølen og Bjørn Åge Nilsen. De synger på norsk med originallåter. Begge med band. Når min del begynner er det også med band. Det er litt av et band... Et drømmeband, sier Barøy til Agder.

Samarbeid like viktig som ellevill teknikk

Ingen kan beskylde Barøys utvalgte musikere for ikke å traktere instrumentene sine med stor presisjon. Men viktigere enn å ha muskelminnet fylt med ville ferdigheter og den slags, er samarbeid.

– Alle er utrolig gode samarbeidspartnere. Det å være gode på samarbeid krever litt ekstra. Det er lite «ego» i bandet. Alle tenker hvordan vi kan gjøre ting best mulig – og det tror jeg man hører. Et godt samarbeidsklima gjør at musikken blir mer helhetlig, mener Kvinesdal-artisten, som nå har emigrert til en plass med navnet Spind.

Han kommer innom dette med to trommiser igjen:

– Jeg er fascinert av det, og Thomas Gallatin som har vært produsent på plata, er også det. Trommisene er ganske langt fremme på hver sin side av scenen. To trommesett på samtlige sanger.

– Jim Keltner er inspirasjon her. Han er ofte trommis nummer to på svære konserter.

Barøy, som spiller omtrent alt med strenger på, kommer med en erkjennelse etter å ha pratet lenge om trommer:

– Det var trommis jeg skulle blitt. Det er jo det gøyeste instrumentet, men det er for sent for meg nå, sier han litt komisk trist i stemmen.

Han har med seg en uredd lydmann i Glenn Håland, som sammen med Kristoffer Jensen, skal sørge for at publikum får den ideelle lyden av et skikkelig stort band.

Kassett

Lørdag kveld vil musikken bli presentert live, uten at man trenger å trykke på play på Spotify.

– Men det er ikke bare Spotify du belager deg på ...

– Det er riktig. Jeg har kassetter til salgs et par plasser i regionen og også på konsert. Det er litt gøy å få folk til å finne frem kassettspilleren. Det har en litt egen lyd. Jeg har en bra kassettspiller hjemme, og min musikk kler kassett, sier han, og fortsetter med en beroligende setning for alle som faktisk har kastet kassettspilleren.

– Musikken finnes også på digitale plattformen. og den kommer på vinyl etter hvert. Når man setter på en kassett, hører man den ofte fra start til slutt. Da får man ting inn på en annen måte i forhold til å bare «adde» en låt på en spilleliste.

Barøy trekker også frem noe annet viktig med utgivelse på fysisk format.

– På min kassett kan man ta ut heftet og lese. Der ser man blant annet hvem som spiller. Det er informasjon man ikke normalt får med på Spotify. Det er trist å ikke få presentert hvem som spiller på albumet. Musikerne er viktig.

Hjemmebane

Barøy gleder seg til lørdagens konsert:

– Det er veldig gøy å ha fått dette til. Det er en lang prosess fra tanke til produkt og hendelse. Lister-regionen er min hjemmebane, sier kvindølen.

Men han håper at folk uten «æg liga jårple»-dialekten vil finne musikken hans interessant:

– Det er klart, jeg har en liten drøm at noen uten vår dialekt liker det. Det hadde vært gøy å fått eksponert dialekten fra denne regionen ut i landet.

– Nå skal vi ha release, deretter har jeg mål om en liten turné etter nyttår, som skal gå litt ut forbi dette distriktet.

Barøy har vært involvert i cirka tretten millioner prosjekter de seneste årene. Men nå er det egen musikk – på egen dialekt. Det er ifølge Barøy en bøyg for noen, også ham selv:

– Det har hardt å svelge det med at musikken er på dialekt. Det er litt nært. Det er en tilvenning for lyttere, men det har virkelig vært en tilvenning også for meg. Jeg har sunget engelsk 99 prosent av tiden i alle år. Jeg måtte vende meg til mine egne låter på egen dialekt ved å høre opptak av meg selv flere ganger.... Men nå er jeg det. Og man kommer litt nærere på en måte. Det er verdt å bli vant til.