Litt fordypelse om krigen

ANMELDELSE: Uten å nøle - historien om Cheese og senderen på Helle, skrevet av Eivind Stø & Haakon Smedsvig Hanssen.

ANMELDELSE: Uten å nøle - historien om Cheese og senderen på Helle, skrevet av Eivind Stø & Haakon Smedsvig Hanssen. Foto:

Av
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Boken «Uten å nøle» kom ut i mai måned i Flekkefjord. På 413 sider i stort format har Eivind Stø og Haakon Smedsvig Hanssen gitt leserne et mangfoldig og velordnet bilde av en meget spesiell periode i Flekkefjords historie – årene fra 1940 til 1945.

Her finner man både de store linjene og massevis av detaljer. Men det betyr ikke at alt er sagt, og det er enkelte av disse utelatte detaljene jeg ønsker å tilføre det lokalhistoriske bildet.

Jeg begynner med vedlegg 3: «Fanger fra vestfylket – som satt inne for en kortere periode», der en av personene er min far, Lars Sigurd Faksvåg, som satt fengslet i Kristiansand fra 26.1.43 til 17.4.43, ifølge boken. Det er det hele.

Det er nettopp dette jeg føler behov for å fylle med noen klargjørende detaljer: Tirsdag 26. Januar 1943 om formiddagen var jeg alene hjemme. Min søster, Liv, var hos doktor Anders Søyland for å få en av de vanlige sprøytene man gav barn i oppveksten, og vår far fulgte henne. Min mor var i arbeid på Rikstelefonen.

Plutselig ble stuedøren dyttet opp, og inn skrittet tre uniformerte tyskere som viste seg å tilhøre Sikkerhetsstyrkene. De hadde også med seg sin norske tolk. De var overhodet ikke interesserte i meg, men spurte etter min far, og saumfarte alle bildene vi hadde hengende på veggen eller stående på bokreolen, for å finne bilder av ham. Han var jo ikke hjemme, men da han kom inn gatedøren, stod tyskerne og gav ham beskjed om at han skulle arresteres! Han måtte omgående gjøre seg klar for å settes i fengsel. Fengselsvokteren gav ham tid til å samle sammen klær han kunne ha med seg, og det skulle gå nesten tre måneder før vi så ham igjen. (Vi var jo heldige, for vi fikk ham jo tilbake – noe som familien til fangen han satt sammen med de par dagene i Flekkefjord, Thorvald Thorkildsen, ikke fikk oppleve. Molla Thorkildsens mann døde i fangenskapet i Tyskland i april 1945.)

Hva skjedde, og hvorfor?

Spesielt min mor var interessert i å få rede på dette, og ingen ting skulle hindre henne i å finne ut av det!

De innsatte i Flekkefjord ble kjapt overført til Kristiansand, og i den første uken var min far plassert i fengselet på Rådhuset – rett ved Torvet og Parken i sentrum.

Men aller først oppsøkte min mor Lipicki, Gestapos nestleder på Sørlandet, da han bodde på Grand Hotell et par dager etter fengslingen av min far. Han hadde et forferdelig dårlig ord på seg som en nådeløs forhører av mistenkte, men det stoppet ikke min mor. Imidlertid var saken under etterforskning, og det viste seg etter hvert at anklagen mot min far var feilaktig. Han hadde blitt forvekslet med emissær Fredrik Grøvan fra Kvås/Lyngdal – som var en særdeles aktiv hjemmefront-mann. I «Uten å nøle» kan man lese om ham, og at man klarte å få ham over til Sverige i god behold.

Men nå tilbake til Lipicki og Grand Hotell og min mors forsøk på å få rede på hvorfor min far hadde blitt arrestert? Det var et helt forgjeves forsøk, for Lipicki var overhodet ikke interessert i å snakke med henne.

Da hadde hun bare én ting å gjøre: Reise til Kristiansand, og prøve å få rede på noe der. Da hun kom til Rådhuset, viste det seg at det var mange som var i samme situasjon som hun selv, men de fikk ikke flere opplysninger av Rudolf Kerner, sjefen, enn av Lipicki. Imidlertid skulle de som et tegn på tyskernes velvilje, få reise til Statsarkivet og se seg om på stedet. Det gjorde de da, men uten å få det minste glimt av de fangene.

Her kan det vel passe å fortelle at de innsatte faktisk hadde litt omgang med hverandre, og min far fikk et par venner som han holdt god kontakt med i lange tider etter krigen – verdifull personlig kontakt!

Men det var så visst ikke denne kontakten som satte ham fri; det var noe helt annet: Han fulgte rådet vi hadde fått av vår danske åndelige trosfelle Per S. Wedell: Bed inderlig for dem som forfølger deg!

Nettopp det gjorde han, og fengselsbetjentene som hadde banket ham opp dag etter dag, orket nå plutselig ikke å utføre oppdraget, men sendte ham tilbake til cellen, og allerede 17. April ble han sendt hjem til Flekkefjord!

Hvordan han så klarte seg fram til mai 1945, får vi ta en annen gang, men først må jeg likevel fortelle at han viste enden sin for konen og de to barna, og de fikk litt å bære med seg resten av livet: Synet av en svartbanket rumpe.

Artikkeltags