Da ondskapen tok en julepause

HIMMELSK SYN: Sammen beundret vi julekveldshimmelen, med myriader av blinkende stjerner. Også den blankeste av alle.

HIMMELSK SYN: Sammen beundret vi julekveldshimmelen, med myriader av blinkende stjerner. Også den blankeste av alle. Foto:

DEL

MeningerJULEBERETNINGEN ER på mange måter som et velvoksent kinder-egg, men med langt flere enn tre innholdselementer.

Det unge paret på vei til innskriving i manntallet, opplevde både frykt, fortvilelse, håp og glede – og en tro på fremtiden. Da det ikke var plass til dem i herberget, tok de seg inn i stallen der fødselen fant sted, og der guttebarnet ble født og senere hyldet, før dramatikken igjen slår til. Men midt i all dette, fødes det et håp for fremtiden som har preget vårt eget land de seneste 1000 årene. Men mye lengre tid, jo lenger sør vi kommer i verdensdelen.

DET ER BLITT meg fortalt, helt sikkert av min historieinteresserte far, en hendelse fra 1. verdenskrig. En julenatt, i månelys over Vestfronten, mens soldater skjøt for å drepe hverandre i det som blir betegnet som en av de skitneste krigene i historien, så skjedde det nærmest et lite juleunder. Mørke skygger på begge sider av Ingenmannsland steg opp av skyttergravene. Kanonilden stilnet, mitraljøsene snadret ikke lenger. Freden senket seg over blodstenkt mark, mens de, som fiender skulle være, møttes i favntak, lot krig være krig og ordre være ordre. De tok hverandre i hendene og ønsket hverandre god jul.

Det var nok ingen englesang, om fred på jord. Men for en stakket stund ville de unge krigere på hvert sitt tungemål, gi uttrykk for medmenneskelighet i en umenneskelig tid, før de igjen vendte tilbake til sine gjørmehull for å fortsette drapene på hverandre.

For det er nettopp slik det er med julen.

JULEN HAR EN egen evne til å få frem det beste i oss. Høytiden har en følelsesfylde som ingen grenser kjenner. Vi blir fort emosjonelle, kanskje fordi vi i det snart forgangne år har mistet noen nære og kjære, opplevd en glede uten sidestykke – eller på annet vis latt oss bevege. Vi tyr lett til tårene av selv de minste ting. Vi blir nok vennligere og mer tolerante og overbærende. Og for mange av oss kan det oppfattes som et lite julemirakel i seg selv.

Den lille karen i krybben i Betlehem kom til jorden en gang på denne tiden av året for et par tusen år siden. Om det var natten mellom 24. og 25. desember eller om det var 6. januar, har blitt styrt av kalenderregler og kirkesamfunn. Religionshistorikere mener at Jesu fødsel fant sted noe tidligere på året, men Oldkirken fant det fornuftigst å la beretningen gå inn som en erstatning for de hedenske ritualer som knytter seg til vintersolverv.

Men akkurat datoen spiller ingen rolle.

Det er inderligheten som betyr noe, det at vi føler godhet og trang til fellesskap.

DET BLIR STADIG færre tidsvitner til den ondskap som fant sted for snart 75 år siden. Neste år skal vi markere slutten på 2. verdenskrig, den som kanskje mer enn noe endret vår verdensorden. Våre foreldre og besteforeldre som opplevde elendigheten og frykten, trodde på en ny og bedre fremtid, der ideer og tankegods fra de vonde år var døde og begravet for alltid.

Men de er dessverre ikke det. Vi så det forleden sommer, da nynazistene marsjerte gjennom Markensgate i Kristiansand. Vi ser det i våre naboland – og også i Tyskland. Vi ser grelle utslag av misforstått ideologi når er ung mann dreper sin halvsøster i Bærum og drar til moskeen for å slakte muslimske brødre. Og vi så det da en gal mann gikk løs på samfunnsinstitusjonene i Oslo og deretter reiste til Utøya for å slakte unge mennesker som dyrket sin politiske interesse.

Hvordan kan slike holdninger overleve, når vi gjennom trekvart århundre har kunnet dokumentere den åndelige forsøpling som omskapte en av verdensdelens store kulturfolk til en nasjon av mennesker med forkvaklede ideer?

BUDSKAPET SOM vi har bygget vår tilværelse på gjennom den kulturarv som har fulgt oss gjennom generasjoner, kan det være fornuftig å tørke støv av. Det lille barnet i stallen representerer troen på fremtiden, på samme måte som ethvert annet barn som blir født, uskyldsren og friskt, betyr fremtiden, der slekt skal følge slekters gang.

I voksen alder hviler mye av tankene på minner, minner vi med jevne mellomrom ønsker å formidle til våre egne barn. Mens vi går en ny jul i møte i en urolig verden, med millioner av mennesker som sulter eller er på flukt, stiger beretningen av Maria og barnet, den lille uskyldige jøden i krybben i Chamaans gamle hospits i Betlehem frem, selv om verden langt fra er englesang og glans. Beretningen fra 2000 år siden har også sitt av tragedie, av drama når Herodes og hans maktbrynde begår barnemassakre – og mange er på flukt. Det gir beretningen et aktuelt feste.

FRA MIN EGEN barndom kan vi minnes, som da julekvelden var til ende og gaver var delt ut, småkakene spist og alle forventningene hadde fått sin utløsning og var avløst av en søvndrukken tilfredshet. Min far stappet sin snadde og sto i hagedøren og nøt stillheten som rådde, mens min mor tok meg med ut på plattingen utenfor. Sammen beundret vi julekveldshimmelen, med myriader av blinkende stjerner. Også den blankeste av alle.

Jeg kan ennå kjenne hennes trygge arm om skulderen min.

– I natt blir håpet født, sa hun. Hun var dypsindig, men neppe spesielt religiøs.

Da strømmet julefreden gjennom en liten guttesjel – akkurat slik den strømmet gjennom soldatene som sto til knes i gjørme i skyttergravene på Vestfronten under 1. verdenskrig, men som for en stakket stund steg ut av grøftene for å ønske fienden god jul.

For selv ondskapen kan tåle en julepause, spesielt en natt der selve håpet blir født.

GOD JUL!

Artikkeltags