I sekundet torsdagen ble til fredag slapp Takomaha sitt selvtitulerte album. Fordelt ut over seks spor hører vi en konstant pandemisk gneldring, som de selv beskriver det. Et album fylt til randen med frustrasjon, intensitet, energi og passende brutalitet.

Stordrange er fornøyd med å omsider kunne dele musikken, etter lang tids produksjon og nøysomhet for å få det akkurat slik bandet ønsket.

Rocken er ikke død

Det skal mye til for at Takomaha vil krangle om spilletid med listepopdronningene til P3 eller popfenomenene fra USA og England. Ikke fordi musikken ikke er kul nok, men fordi da 90-tallet ble til 2000 skjedde det noe i musikkverdenen. Grungen med Nirvana, Soundgarden og Pearl Jam i spissen tok over for 80-tallets spandex og Livin on a prayer-rock. Før det var det Led Zeppelin, AC/DC og Queen. Men da 2000-tallet kom døde det litt hen, selv om nu-metal-sjangeren absolutt fenget et par år. Men det var ikke det samme. Og det ble aldri det samme.

Stordrange er ikke bare musiker, han er lidenskapelig opptatt av musikk og rock.

– Hva skjedde med rocken? Døde den?

– Det finnes ingen fasitsvar i hvert fall. Men den er absolutt inne i en interessant fase igjen, spesielt med tanke på hvor mange ganger, og hvor kort tid det er siden sist den ble erklært død, svarer han til Agder.

– Jeg skal ikke påstå at vi har gjenopplivet den, men så tror jeg ikke vi står og sparker i ett lik heller.

Stordrange erklærer her at rocken aldri døde. Phew!

Flekkefjord i bunn

For den utflyttede flekkefjæringen startet lidenskapen på ungdomsskolen i Flekkefjord. Han var med i flere band, og brukte mye tid på de nå nedbrente lokalene på Trellebakken.

– Hva betydde Flekkefjord?

– Flekkefjord Rockeklubb, og senere Fjellparkfestivalen har jo absolutt vært avgjørende for meg, ikke bare på hobbybasis men også i det profesjonelle. Jeg hadde simpelthen ikke vært der jeg er i dag uten dem.

Bass

Skal man tro klisjeene fra rockeverdenen er det noe eget med bassister. De har ikke samme oppmerksomhetsbehov som de slitsomme sologitaristene, de hardtslående trommisene eller de pretensiøse vokalistene. Med litt humor i tonen, spør vi ham om hvorfor ingen egentlig vil spille bass ...

– Ai den er vrien. Jeg tror det handler mest om å ha det bra med seg selv, og ikke ville seg eller de rundt deg noe så vondt, får Agder i retur.

Heldigvis for Espen, spiller han også synth i bandet, så han trenger ikke «bare» være bassist.

Musikk

Historie og refleksjoner er én ting. Nå konsentrerer han seg mest om utgivelsen. Plata er prydet at en golden retriever. En søt skapning, som antakelig ikke gir riktige assosiasjoner til musikken. Men det pirrer jo oppmerksomheten.

Vi lar Espen selv beskrive:

– Albumcoveret er bilde av en hund eller, rettete sagt en golden retriever som lystrer navnet Samus. Det digitale coveret er hvitt, mens det fysiske til vinyl er i nydelig lakserosa. Det ser ut som hunden stirrer filosoferende ut i det store intet, men egentlig tror jeg den satt og venta på mat.

Fakta

Det selvtitulerte albumet er produsert og mikset av Milton von Krogh (Pirate Love, Årabrot, Skalla, Gerilja), og mastret av Nick Terry

(Serena Maneesh, 120 Days, The Libertines, Kvelertak).

- Sten Ove Toft (real type)