Nå som det er juleferie og en turnusarbeider har muligheten til å bruke en stakket stund på å lese litt gammelt nytt i lokalavisene har jeg registrert at den ikke lenger så nyvalgte ordføreren i Sokndal kommune, selv ønsket, og fikk med seg flertallet for å kutte i egne lønn.

Ordføreren får etter dette vedtaket en årslønn på 650.000 kroner. Trolig en velfortjent årslønn. Dette innlegget skal ikke handle om nivået på ordførerens lønn. Det skal derimot handle om avlønning av sykepleiere, og tanker rundt emnet.

En nyutdannet sykepleier, uten ansiennitet avlønnes i Sokndal kommune med 410.000 kr i årsinntekt. En nyutdannet sykepleier kan være omtrent på alder med ordfører Sayed, og dermed også være i aldersgruppen som kanskje vil velge å etablere familie. Det er her sammenligningen mellom ordførerens og sykepleiernes lønn kommer inn. I følge Agder(27.11.19) uttrykker Edel Birkeland fra Sokndal AP bekymring for at ordføreren i løpet av fireårsperioden kan få kone og barn som har behov for å forsørges på en redusert lønn. Det er beundringsverdig at Birkeland uttrykker slik bekymring for de unges mulighet til å etablere seg. Jeg håper bare at hun, og andre politikere i 2020 har samme bekymring for at sykepleiere (og andre yrkesgrupper) også skal ha mulighet til å etablere seg og stifte familier, på tross av en betydelig lavere lønn. Etter fire år vil ordføreren fortsatt tjene 650.000. Sykepleieren vil på sin side ha økt sin inntekt til 430.000.

På samme måte som Birkeland og hennes kolleger i Sokndal kommune (og andre kommuner) kan påvirke ordførerens ytelser, ligger også ansvaret for en levelig lønn til ansatte, på de folkevalgte.

Etter å ha lest reportasjen i Agder og Birkelands tilsvar, sitter jeg igjen med en undring over hvordan en politiker synes det kan by på utfordringer å stifte familie når en har 650.000 i inntekt. Samtidig som det er et lønnsnivå en sykepleier (og flere andre arbeidsgrupper) med dagens lønnsstige aldri vil kunne oppnå.