Først ut var Oslo-bandet Pain City. De startet klokken 20, og bandet kunne i etterkant avsløre at de var nervøse for om noen ville dukke opp såpass tidlig. I rockeverdenen er nemlig det tidlig. Men frykten ble fort omgjort til energi, da de så køen utenfor inngangen på vei inn til Spira. Over 150 hadde forhåndskjøpt billetter, og flere møtte opp i døra. At over 200 var innom er det ingen tvil om.
Pain City startet ballet med kompromissløs rock. Trioen bruste av energi – bydde på feite riff, smukke soloer og presis bass- og trommegroove i bånn. Og en intens vokal som matchet lydbildet perfekt.
Spira rocket!
Bandet som gjør suksess i Tyskland og holder konserter i Oslo ble overrasket over hvor bra trøkk det var i Flekkefjord:
– Vi ble ***** positivt overrasket, sa bassist Torkjell Hagen Voll til Agder.
– Dette var sinnssykt moro, og en uvanlig type konsert. Normalt er vi øverst og ser ned på publikum. Her var det annerledes, men det funket fett, sa vokalist og gitarist Stian Krogh.
Det kan være at ikke alle var forberedt på energien fra Pain City. I pausen som fulgte var det mange som snakket om nettopp konserten. «Strålende», «rått» og «MER» var brukte superlativer.
Infinitum
Etter en liten pause med påfyll og tømming, var det Infinitum sin tur. Det var en helt annen greie – fra det harde og kompromissløse, var det et symfonisk hardrockband som entret scenen. «Større», dypere, mer melankolsk og pompøst. Vakrere, selv om «vakkert» antakelig aldri var et mål for Pain City. Dette ble en konsert mange nok ikke hadde ventet seg, men som ga mange en skikkelig aha-opplevelse.
Vokalist Hege Kristin Kjærvoll leverte vakker sang, med rock og operaaktige toner i tett samarbeid. De fikk garantert nye fans i Flekkefjord denne kvelden.
– Dette var magisk, sa hun fra scenen, etter en mektig låt hvor hun dro assosiasjoner til krigen som pågår i Europa.
– Denne sangen er dessverre fortsatt aktuell, sa hun om uroen som finnes.
Home run for Kardang
Til sist var det flekkefjæringene og konsertens initiativtager Kardang sin tur. Bandet har fått til mye etter etableringen, hvor det har strømmet på med gode tilbakemeldinger både fra inn- og utland.
Nå var det de «her heima» som skulle avgi sin dom. Og gjett om Flekkefjord-bandet vant publikums stemmer kvikt!
Kardang har faktisk klart det kunsttykke å få til noen lokale hits. Om det ikke akkurat var allsang på grensen, var det på grensen til allsang på noen av refrengene den dyktige vokalisten Ove Wilhelmsen bjeffet ut.
Wilhelmsen tok for øvrig konserten som en treningsøkt, og sprang rundt salen og tribunen opptil flere ganger. Hans måte å engasjere publikum på slo an – og han og resten av bandet viste at de er klare for større scener, skulle muligheten by seg.
Bakerst leverte Fredrik Gyland som alltid solid og tight fra trommesettet, mens Terje Hamar litt diskre hadde full kontroll på basstonene. John Kåre Werdal og Henning Sirnes la gitartonene med både harmonier, riff, soloer og tøff rytme
Tradisjon?
Fra scenen ble dét ordet nevnt, og etter konserten var det mange som snakket om at dette måtte bli, ja nettopp, en tradisjon.
– Dette var sinnssykt rått. Bandene leverte og det var konge å få til noe slikt i Flekkefjord. Dette må bli en tradisjon, sa Kato Peersen etter at Kardang hadde takket for seg.
– Det må bli årlig. Eller for min del kunne vi hatt det hver måned, men minst én gang i året!