VI TRODDE at verden var kommet lenger. Det virker fullstendig fjernt at vi igjen skal oppleve en konvensjonell krig i Europa. For oss som har opplevd den kalde krigen, med avskrekking og oppbygging av gigantiske våpenarsenaler, blir dagens situasjon som et vindsjog fra hine tider. Det mest forstemmende i denne situasjonen er at løgnen igjen har fått fotfeste og at det som en gang var av tillit mellom stormakter, med ett er fjernet.

VI VAR mange som oppfattet det som rasling med sablene i dagene før krigsutbruddet. Men da vi torsdag i forrige uke våknet opp til en russisk invasjon i Ukraina, kunne vi ane at historien gjentar seg – og at vi ikke har lært mye av det forrige århundres kriger og konflikter. Når russiske tanks ruller inn over de ukrainske stepper, er det nesten helt uvirkelig.

DET INTERNASJONALE samfunn har gitt klar melding tilbake. Selv om Nato og EU ikke deltar i kamphandlinger på ukrainsk side, er det iverksatt omfattende og kraftfulle straffetiltak mot det russiske samfunnet. Og akkurat det er et interessant aspekt i dette: I Russland er det ingen stor entusiasme for krigen mot broderfolket i Ukraina. Tvert imot. Det er stor misnøye mot krigen, og konsekvensene i det russiske samfunnet begynner allerede på bli merkbar. I svært mange byer er det store demonstrasjoner mot president Putins handlinger – og mye tyder på at opprøret blant hans egne kan tilta i styrke. Kanskje er det begynnelsen på slutten for Putins regjeringsperiode.

VI HAR gjennom de seneste ukene intervjuet mange fra Ukraina som har uttrykt sin frykt og sin redsel for hva som kan skje. Deres verste tanker har blitt virkelighet. De menneskelige lidelsene i Ukraina er store. Men samtidig vet vi at det bor mange russere i Norge. Disse er helt uskyldige i hva Putin bedriver. Vi må ikke la vår vrede gå ut over dem.

I DAG er det ingen som vet hvordan dette ender. Vi har en frykt for at det fullstendig ødeleggende skal skje. Vi vet at russerne er i besittelse av verdens største arsenal av atomvåpen. Når Putin rasler med de sablene, skaper det frykt. Men i en slik situasjon må vi jo håpe og tro at noen bruker hodet og ikke lar dette utarte til en kjernefysisk krig som kan bli totalutslettende for menneskeheten.

VI ER satt tilbake snart 50 år i tid. Igjen vil mistenksomhet og mistro prege forholdet mellom øst og vest. Noe normalt forhold mellom stormaktene vil det ta lang tid før man igjen opplever. Putins drøm om et nytt samvelde, der han har lagt under seg alle republikkene som i sin tid var Sovjetunionen, må legges død. Det skjer aldri. Krigen i Ukraina kan bli langvarig, og mye tyder på at Vladimir Putin og hans våpendragere har undervurdert ukrainernes evne til å forsvare seg. Anført av den modige presidenten Volodymyr Zelenskyj har russiske fremstøt blitt stoppet, selv om mange ukrainere har måttet bøte med livet.

I HELE Europa har man åpnet grensene for ukrainske flyktninger. Til nå ha en halv million mennesker tatt seg ut av Ukraina, først og fremst kvinner og barn, ettersom menn mellom 18 og 60 år blir holdt igjen og innrullert som soldater. Det vil i lang tid fremover være behov for humanitær hjelp og støtte. Lokalt har kommuner gitt klar beskjed om at vi er klare til å ta imot flyktninger som måtte komme. Det har vi lange og gode tradisjoner for å gjøre.

VI LEVER i en skummel tid. Mange er redde. Mange frykter for fremtiden. Vi skjønner både redselen og frykten. Men vi vet samtidig at rettferdigheten og det gode som regel vinner til slutt. Krig er aldri en del av løsningen. Det skjønner de fleste, med unntak av dem som har burt seg inne i Kreml. De skal strengt tatt bare skamme seg.