Gå til sidens hovedinnhold

Pandemien har vist oss hva frihet er

Gjennom mer enn et år har vi følt oss som fanger i eget land, i egne hjem, i egne kohorter. På jubeldager som 17. mai får vi heller ikke lov til å feire. Ennå. Men vi ser en ende.

Leder Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for avisens holdning.

For dem som opplevd 2. verdenskrig er min sutring muligens noe tafatt. Først og fremst fordi vi ikke har opplevd krigens ondskap og handling. Men i sinn har vi gjennom de seneste 14 månedene opplevd en begrensning i vår frihet som vi må tilbake til krigens dager for å finne maken til. I går skulle vi naturligvis ha trukket på oss de beste festklær og trukket ut til fellesskapet. Vi skulle ha samlet oss i gater og streder for å feire Grunnloven fra 1814, den vi har feiret så mange ganger før.

Fredsrus

– Da freden brøt løs. Vi synes det var dekkende. Det var som en bølge i alles sinn, en bølge som brøt ned alle stengsler. Vi fant oss selv i tårefylt gispende fryd og skrek ut vår glede. Og vi sang om Norges frihet og kysset og strøk så varlig en flaggduk, og gispet igjen i ekstatisk hunger etter en luft som åndet frihet – selve friheten.

Slik beskrev min far fredsdagene i 1945. De hadde ventet lenge, mistet sin ungdom til krig og okkupasjon. Men da maidagene i 1945 opprant, var det en ufattelig lykkefølelse, der 7. mai var som et jubelbrøl, der «freden brøt løs», mens da den offisielle frigjøringsdagen, 8. mai, demret i øst, så var det frihetsfølelsen og gledesbølger i hver enkelt sinn mer som en duvende bølge å regne.

Frihet

Den frihetsbegrensning vi opplever i disse dager, vet vi snart er over. Det visste ikke vår foreldregenerasjon da landet ble invadert 9. april 1940. Vår nasjonalskald Nordahl Grieg beskriver det godt i ditt dikt «17. mai 1940»:

I dag står flaggstangen naken

blant Eidsvolls grønnende trær.

Men nettopp i denne timen

vet vi hva frihet er.

Der stiger en sang over landet,

seirende i sitt språk,

skjønt hvisket med lukkede leber

under de fremmedes åk.

Feiring

De legendariske radene til Nordahl Grieg kunne enkelt ha vært skrevet om, der vi for andre år på rad ikke får anledning til på feire vår nasjonaldag slik vi har pleid å gjøre. 17. mai handler om tradisjon, der nye vrier og arrangementer innføres forsiktig og nærmest uten å merkes. Men i fjor var det nærmest en sjokkartet beskjed vi fikk om at 17. maifeiringen var avlyst. Vi var rystet, men aksepterte – i den tro at vi nok skulle være tilbake på normalen under årets feiring.

Men nei – også årets 17. mai ble feiret i et unntaksår. Men vi øyner en ende slik at vi igjen kan feire 17. mai og andre fellesskapsdager uten tanke på smittevern og begrensninger.

Pandemien har vært vår generasjons okkupasjon, vårt møte med strenge restriksjoner og forbud mot sosialisering. Det har vært nåtidens svar på ufrihet og begrensninger, slik vi aner at krigens strenge spilleregler skapte ufrihet og redsel i fem lange år, fra 1940 til 1945.

Følelse

For hva er det vi savner? Hva var det som manglet under gårsdagens 17. mai? Hvilke dyptfølte tanker gikk gjennom våre hoder i går formiddag?

La det være sagt: All ære til dem som har påtatt seg oppgaven med å lage en 17. mai i en vanskelig periode. Det er utvist stor kreativitet og oppfinnsomhet. Noe av den oppfinnsomheten vil vi helt sikkert ta med oss inn i de neste årene, under kommende feiringer av vår nasjonaldag.

Men vi ble altså ikke stående på fortauskanten for å se etter våre håpefulle i barnetoget som vrimlet seg gjennom byens gater og streder. Vi så ingen 17. mai-debutanter som deiset flagget i bakken og blåste i fløyta av all kraft. Vi fikk ikke med oss den uryddige marsjeringen til unge jenter og gutter som blåser i sine instrumenter for å gi det musikalske innholdet til barnetoget.

Flagg

For all del: Korpsmusikantene var der og satte sitt preg på dagen utenfor våre alders- og sykehjem og sykehus, og utenfor sykehuset. Men de hører liksom hjemme i et 17. mai-tog. Og det manglet

Vi fikk ingen ungdomsappell i Parken. De store horder med norske flagg, vaiende og viftende var borte. Og det er da vi skjønner hva det betyr, når de er der.

Det var intet barnetog for de minste. Ingen leker i Sundeparken eller i skolegården eller utenfor grendehuset. Det var heller ikke i år, slik vi pleier å ha det. Det var intet borgertog eller folketog, der byens eller grendens foreningsliv fikk vise seg frem.

Vi som tilhører etterkrigsgenerasjonen har vel ikke alltid vist like stor ærbødighet overfor nasjonale symboler, slik våre foreldre og besteforeldre har og hadde. Men når vi ser hva vi har fått glipp av gjennom to nasjonaldager, da skjønner vi verdien. Og det er kanskje i nødens dager hjemme at vi best ser hvilke verdier vår nasjon er tuftet på. Friheten, menneskeverdet, respekten, mulighetene og fellesskapet.

Flaks

Vår avdøde samfunnsdebattant og legen, Per Fugelli sa mye godt gjennom sin tid på jorden. Blant annet sa han: «Å bli født til liv i Norge, er som å vinne historiens og geografiens lotteri». Det er mye sant i det. For vår tilværelse bygger først og fremst på vår frihet, enkeltmenneskets mulighet til å velge. Det er den friheten som har vært under press. Det er den friheten vi har mistet i mer enn ett år, den til å kunne omgås hvem vi vil, være sammen med hvor mange vi vil, den til å møtes i store forsamlinger med hvem vi vil.

Eller som vår statsminister Erna Solberg sa det 12. mars 2020: «Vi innfører de mest inngripende tiltakene noen gang i fredstid».

For: Pandemien har vist oss hva frihet er!