I DAGENS Agder leser vi at Statens vegvesen trolig kommer til å sette ned fartsgrensa på E39 mellom Flekkefjord og Sirnes. Dette begrunnes med at veien har stor ulykkesrisiko. Flere ganger har vi i Agder dekket hendelser nettopp på denne strekningen, og så lenge mennesker er involvert i større ulykker der, er det verdt å sette ned farten. Hvis veivesenet tror det hjelper, så bør vi stole på dem – og det er ikke noe å vente på. En person har mistet livet og 12 alvorlig skadet på den aktuelle strekningen de siste 10 årene. I tillegg kjenner vi til mange hendelser uten stor personskade, men som var farlig nærme.

MEN DET viktigste er å komme i gang med veiprosjektene til Nye Veier. Selvsagt har miljøforkjemperne gode poenger. Vi skal ta vare på naturen vår, og nye veier har sin pris, det må anerkjennes, men så lenge vi er så avhengig av bil som vi er, må veiene være trygge og effektive. Det er bare å håpe at prosjektene gjennomføres, og at de denne gangen er så gode og gjennomtenkte at vi kan leve med løsningene i lang tid fremover, uten å måtte gjøre nye inngrep i naturen.

SAMTIDIG ER det viktig å huske på at redusert hastighet og bedre veier ikke løser alle problemer. Det er altfor mange som fikler med telefonene når de kjører. Det er et gedigent problem i trafikken. Det er for mange som kjører når de trøtte, og det er for mange som bryter fartsgrensen uavhengig av hva den er. Dette ansvaret hviler på oss alle. Vær heller den som sier ifra, enn den som bryter lovene selv. Konsekvensene av et øyeblikks uoppmerksomhet fordi det tikket inn en Snap ... er det verdt det?

VI HEIER på tiltak og initiativer som setter sikkerheten først. Redusert fart er ikke særlig appellerende i en mer hektisk verden, hvor alle forlanger høyt tempo og kjappe resultater. Men det er et enkelt ordtak som lyder følgende: «det er bedre å komme litt sent, enn å ikke komme frem i det hele tatt.» Ja til tiltak og prosjekter som setter menneskers liv først. Ja til å ta grep, før heller enn senere.