Vi står på kjempers skuldre

Av
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Etterretningshistorien er basert på komplekse problemstillinger med utfordrende kildetilgang. Kildene er ofte spredte og gir ikke alltid grunnlag for fullgode konklusjoner. Det blir dermed nødvendig å utvise forsiktighet når aktørers intensjoner skal fortolkes. Særlig der aktørene er døde og ikke kan forsvare seg selv eller der de etterlatte familiene må forholde seg til kritikk det synes umulig å besvare.

Historiefremstillingene om Cheese-operatørene i Flekkefjord er et godt eksempel på de utfordringer som oppstår når etterretningshistorien skal fortelles. D. Cameron Watts har pekt på at etterretningshistorisk kunnskapsutvikling produseres etappevis etter at hendelsene har funnet sted. Skillet mellom spekulative konklusjoner og godt dokumenterte vurderinger blir etter hvert tydeligere når nye fremstillinger ser dagens lys som følge av bedret kildetilgang, ellers også når kunnskap om organisasjonene og den internasjonale situasjonen under perioden gir grunnlag for sikrere vurderinger. Vi kjenner igjen denne utviklingen i norsk krigshistorie. Watts har beskrevet et overordnet rammeverk som synes å stemme godt med de historiske fremstillingene som er produsert om Cheese-operatørene fra krigens dager og frem til vår egen tid.

Historisk utvikling

Det er vanlig å se på historisk utvikling som en prosess som ruller seg ut fra fortiden og inn i fremtiden. Når vi vurderer historien er det faktisk det motsatte vi gjør når vi går tilbake for å finne grunnlag for nye konklusjoner.

Prosessen kan starte med det at fortellingene dukker opp som en nyhetssak, og ende opp som en almindelig anerkjent historisk sannhet, med sterk motstandskraft til tross for at kilder med motstridende informasjon etterhvert dukker opp. Når en ny kilde blir benyttet, kan ny kunnskap oppstå, eller det gir rom for å vurdere en sak annerledes enn før. Uavhengig av hvordan vi gjør dette, bør konklusjonene være basert på evident kildetilfang og adekvat tolkningsgrunnlag.

Når den første versjonen har etablert seg, kan versjonene som følger skape stor kontrovers, dette blir gjerne diskuteres heftig i avisene med identifisering av skyld. Det forplanter seg så til bøker og memoairer, og det oppstår etter hvert versjoner som passer inn i den perioden de produseres i. Disse kan også bli svært omstridte og resultere i revisjon eller ikonoklasme.

Vi kan etterhvert ane aktørenes synsvinkler og meningene som oppstår som en reaksjon fra samfunnet rundt. Slik har det også vært når fortellingene om Cheese-operatørene i Flekkefjord har blitt fortalt.

De som kjenner historiene om Cheese, vil sannsynligvis nikke gjenkjennende til beskrivelsen når de ser tilbake på de historiske fremstillingene som har blitt publisert og diskusjonene som fulgte med.

Gunvald Tomstad ( i NS-uniform ) sammen med lokal NS leder og tre tyske soldater på Helle i 1942.

Gunvald Tomstad ( i NS-uniform ) sammen med lokal NS leder og tre tyske soldater på Helle i 1942.

Lik i lasten

En forståelse av denne grunnleggende prosessen kommer ikke til uttrykk hos Magne Haugland i hans avisinnlegg om utvalgte bøker som er utgitt på Gyldendal Norsk Forlag. Tittelen på leserinnlegget i Avisen Agder av 20. desember 2020 «Gyldendal har flere lik i lasten» viser at hans formål er å avsløre synder som finnes i forlagets skap, og gjennom innlegget fordele skyld.

At det finnes kadaver i det gyldendalske skap tar utgangspunkt i Marthe Michelets bok «Hva visste hjemmefronten?» og skyver gjennom eksemplene som skal utdype poenget om historieforfalskning, den historiske sannheten foran seg. Klisjeen om oppbevaring av døde kropper stammer sannsynligvis fra Ibsens rimdikt slik vi kjenner det fra hans brev til Georg Brandes av 1875.

«Kræv ikke, ven, at jeg skal gåden klare; / jeg spørger helst; mit kald er ej at svare» Videre;

«Et lig i lasten»

Hva er da sket? Hva er vel hændt ombord?

Hvad er den gådefulde grund til trykket

Som lamslog sind og vilje, arm og ord?

Er nød påfærde,- nogen forutlykket?

Nej, ingenlunde. Alting går sin gang,-

Men uden håb og mod, og uden sang.

Og hvorfor? Jo, fordi en lønlig tvivl,

Et rygte sniger sig foruten hvil

Fra forlugaren og til agtermasten:

De tror de sejler med et lig i lasten.

Den sømands-overtro er vel bekendt;

Gyldendal må svare for at Haugland atter en gang gir uttrykk for sin indignasjon over at de historiske svarene er vanskelig tilgjengelige. Gjemt i blodtåken skimter vi en mann ved navn Gunvald Tomstad som iverksetter drifter i Magne Haugland som er sterkere enn hans ideal om sannhet. Liket i lasten er etterlatt uten humanistisk verdighet. Bak henvisning om mistolkning, sitatfusk og feilaktige konklusjoner skimtes likevel en kyst av svar.

Hauglands eksempler

Hauglands ramme er selvsagt krigshistorien der han ved bruk av Michelets bok fra 2018 som moralsk kompass vurderer ytterligere to eksempler før en tirade om historieforfalskning munner ut i fullstendig uverdig språkbruk, som kun er egnet til å illustrere hans manglende evne til adekvat vurdering av stoffet han behandler.

Først vurderes trebindsverk om kystnorge fra 2006 som er samlet på omlag 750 sider. Verket tar for seg ulike tema som flora, fauna, sjøfart, kultur, og historie i et oversiktsverk som favner bredt både periodisk og tematisk.

Haugland kontaktet forlaget og pekte på at det forelå mangler med hensyn til krigshistorien som han mente burde vært inkludert i verket. Forlaget besvarte kritikken med at det ikke hadde vært mulig å inkludere alt, som alle og enhver synes var viktig. Dette er ellers en vanlig problemstilling forfattere og forlag må forholde seg til. Det kan godt tenkes at Haugland kjenner til utfordringen fra eget arbeid. Forlaget tok med andre ord mange valg og en prioritering av det som ble vurdert som viktigst.

Den krigshistoriske tematikken måtte nødvendigvis utsettes for det samme, ettersom ikke alle hendelser fra 2. verdenskrig kunne få plass. Hendelsene som skulle inkluderes måtte ha betydning for kysten i stort dersom prioritet skulle gis. Fangeleirer og gravplasser plassert langs kysten fremstår som en parentes i den store sammenheng, selv med en logistisk kystnær plassering.

Oscarsborg 9. april og Måløyraidet fortjente en plass. Måløyraidet egnet seg fordi det er et godt eksempel på kystnorges strategiske betydning for landet under krigsforløpet og for strategiske disposisjoner tatt av den tyske krigsmaskin. Det illustrerer den allierte krigshistorien og leder oss inn i den kalde krigen. Dette potensialet besitter ikke krigsgravene slik Haugland bruker dem for sin sak.

Mer aktuelt er eksempelet med fangeskipet «Rigel» som hovedsaklig var lastet med russiske krigsfanger. Skipskatastrofen var formidabel og det er ikke omfanget som hindrer hendelsen potensiale som adekvat eksempel. Bruken kan ha noe for seg dersom den inngår som en naturlig helhet innenfor den teksten den plasseres i.

Nå ble ikke skipskatastrofen inkludert ettersom det er dette Haugland klager på. Tragediens størrelse berettiger en plass i en krigshistorisk fremstilling, men ikke automatisk i en hvilken som helst fremstilling som følge av kvantitativ størrelse. Spørsmålet blir om den innenfor rammene av det aktuelle trebindsverket var nødvendig, og om det enkeltstående eksempelet kunne fortelle noe vesentlig for å besvare problemstillingen. Uavhengig av hva en legger til grunn for vurderingen og de valg som forlaget gjorde, lever konsekvensen av dette likevel ikke opp til Hauglands enorme ambisjon om å peke på forlagets systematiske historieforfalskning i en periode på over 50 år.

Haugland bruker Michelets manglende moralske kompass for å navigere de påfølgende eksemplene. Michelets valg er egnet til å vise hvor problematisk valg kan bli for et helhetlig arbeid. Hauglands eget avisinnlegg er et annet godt eksempel på dette. Hans valg må underlegges tilsvarende vurdering ikke minst fordi innlegget dreier seg om så mye mer enn krigshistorie, når han introduserer intensjonell historieforfalskning. Spørsmålet om hvorfor Haugland nytter så lite velvalgte eksempler blir vesentlig for å ta rede på hans egentlige intensjon, som så klart presser seg frem.

Det er liten uenighet om at okkupasjonshistorien har hatt en identitetsskapende funksjon i Norge. Det blir dermed viktig at den fortelles etterretterlig. Haugland har selv skrevet bøker om perioden og er antageligvis opptatt av betydningen den har for norsk demokratietablerende egenbevissthet. Haugland vektlegger sannferdigheten så sterkt at han er villig til å ta på seg en kritikerrolle som skal bære fremtidige generasjoners historiske forståelse på sine skuldre. Så stor prioritet har dette hos Haugland at han gjentar beskyldningen om historieforfalskning helt til inflasjonens rand.

Historieforfalskning er en alvorlig beskyldning dersom den skal tas alvorlig, særlig sett hen til at han kun bruker tre eksempler på å dokumentere at den er intensjonell og systematisk. Trebindsverket fungerer ikke for formålet som er å peke på misbruk av kilder og dårlig historisk håndverk. Dette fører til at eksempelbruken faller uheldig ut. Det blir betimelig å spørre om Hauglands eget valg av denne kilden tenderer mot misbruk. Det synes som om Hauglands desperate behov for eksempler som løper hans ærend, egentlig ikke kunne fylles og at mangelen avslører at det ikke var grunnlag for å si at forlaget hadde drevet med systematisk historieforfalskning, slik han beskylder det for.

Høyt spill

Den tredje utgivelsen Haugland bruker for sitt formål er «Det største spillet» fra 1965 som er en beretning om Gunvald Tomstads innsats under 2. verdenskrig. Haugland forteller at Tomstad ble vert for en illegal radiosende, og at det på bokens tittelside står skrevet at den er en sannferdig beretning. Han kommenterer i innlegget slik;

«Fakta er at omkring halvparten av boka var bløff og diktning av hendelser som ikke fant sted».

Haugland holder i sitt avisinnlegg fast ved det han tidligere har sagt om at Tomstad ikke kunne telegrafere. Dette til tross for at det de siste årene slett ikke har stått uimotsagt og at innsigelsene var støttet opp av kildehenvisninger fra britiske etterretningsarkiver.

Haugland påstår at Per Hansson som skrev «Det største spillet», aldri benyttet seg av skriftlige arkivkilder. Dette er bemerkelsesverdig da det i Hanssons bok finnes billedkopier av to brev som direkte omtaler Tomstads arbeid under krigen. Ett av brevene er signert prof. Leiv Tronstad og stilet til Kong Haakon. Tronstad ba kongen om å oppbevare dokumentet om Tomstad. Professoren var ingen hvem som helst i denne sammenheng. Han tjenestegjorde i det norske forsvarsdepartement og Forsvarets Overkommando IV som en av de øverste norske ledere for militær motstand i Norge, delegert fra London. Han var sentral i planlegging av operasjoner satt inn i Norge under krigen bemannet med norsk personell i Special Operation Executive (SOE). Han ble derfor leder for Gunvald Tomstad hvilket er grunnlaget for at Tronstad skrev brevet til Kongen. Arbeidet han utførte gikk ut på forsendelse av etterretningsinformasjon til Storbritannia ved bruk av radiokommunikasjon, gjenkjent som kjernen av det Haugland kritiserer boken for å ikke dokumentere med arkivkilder.

Det andre brevet det finnes kopi av i «Det største spillet» ble skrevet av kongens kabinettsekretær i 1946. Brevet gikk til Gunvald Tomstad for å sikre at han kunne dokumentere sitt arbeid under krigen. Kongen oppbevarte altså Tronstads brev og fulgte opp saken etter krigen. Der stod det blant annet;

«...og under krigen utførte etterretningstjeneste med radioforbindelse til England».

Hauglands påstand om at «Det største spillet» ikke benyttet seg av arkivkilder er altså nå tilbakevist. Haugland må nødvendigvis kjenne bokens innhold godt når han kan si i hvilken kvantitativ grad boken fremstiller fakta og feil. Kopi av brevene finnes i utgaven av 1965 og flere senere utgaver. Det er bemerkelsesverdig om Haugland ikke skulle ha lagt merke til dette.

Haugland som selv har skrevet om SOE, kjenner kildetilfanget og historien om Tomstad så godt at det må legges til grunn at han kan utøve den nødvendige kildekritikk og forstå kildenes kontekstuelle betydning. Vi vet at han selv har benyttet seg av sentrale kilder i sin bok «Dø om så det gjelder» fra 2019. Der har han blant andre kilder benyttet seg av rapporter om Cheese som vi skal komme tilbake til senere. Han er ellers kjent med det som har stått i media ettersom han har pekt på at det over en lang periode etter krigen er skrevet så mye han ikke er enig i.

En slik omtale var eksempelvis en stor artikkel i Telemark Arbeiderblad 8. januar 1949 om Tomstads arbeid. Der står det at Tomstad allerede som skolegutt studerte radioteknikk og drev som radioamatør på egenhånd. Tomstad var ikke registrert telegrafist og kunne fortsette med dette etter at tyskerne inntok Sørlandet. Utstyret han hadde fungerte ikke for det formål å sende militær etterretning til Storbritannia, da flere tekniske faktorer måtte være på plass dersom han skulle ha kommet gjennom med sitt budskap til de britiske etterretningstjenestene. Tomstad fikk imidlertid formidlet interessen for telegrafering til andre slik at det kom en brukbar radio til gården på Helle hvor han bodde. I artikkelen fra 1949 gis det eksempler på at Tomstad telegraferte mens andre var til stede.

Haugland har tatt på seg ansvaret om å holde frem den sanne historie for fremtidens generasjoner. Mange ganger har han særlig lagt vekt på Tomstads rolle som falsk. Den 15. august 2016 stod ett innlegg på trykk i Avisen Agder der Haugland imøtegikk lagmann Hanne Sophie Greves utsagn om Tomstads rolle under krigen og kalte det Greve hadde skrevet for historieforfalskning.

I et innlegg i Agderposten med tittelen «50 ÅR MED FILMBLØFF om krigshelt på Sørlandet» publisert den 20. desember 2018 pekte Haugland igjen på Tomstads rolle og det som ble kalt et historiesjokk som slo ned på Sørlandet da Fædrelandsvennen over flere helsider i 1988 skulle ha avslørt at Gunvald Tomstad hadde løyet om at han kunne telegrafere. Som kilde for dette stod Ragnar Ulstein som selv hadde vært aktiv i SOE.

Siden har Haugland fortsatt å forfølge Tomstad. Det fortsatte i boken «Dø om så det gjelder» hvor det ble understreket at Gunvald Tomstad ikke kunne telegrafere fordi han manglet trening.

Kildene

Spørsmålet om Tomstads kapasitet gjenstår å diskutere. Det vil derfor presenteres et utvalg av kilder som er egnet for en konkret vurdering av kritikken som er fremmet av Haugland. Det finnes godt egnede arkivkilder produsert av de historiske aktørene. Kildene er ikke gjenfortellinger, men hentet direkte fra SOE-arkiver og står i direkte relasjon til Tomstads person og arbeidet hans.

I Tomstads personlige fil (HS9/174/4) sees en rapport skrevet av R.W. Craddock på vegne av Major-General Gubbins i 1945. Dokumentet ble skrevet som en anbefaling og forteller at Tomstad startet sitt arbeid i april 1940 og at han var radioamatør. Han hadde allerede i 1940 sendt ut meldinger om skipsetterretning og tyske troppetransporter til Storbritannia.

I den samme filen finnes et annet dokument skrevet på Royal Victoria Patriotic School 19. april 1943 der det fremkom at Tomstad etter kapitulasjonen i Norge satte i gang arbeid med å lage en radiosender med formål å opprette kontakt med Storbritannia. Han arbeidet med senderen hjemme på gården og i begynnelsen av 1941 kom Odd. Kjell Starheim med en sender tatt med fra England som ble plassert hos Tomstad. På grunn av tysk peiling og tilstedeværelse måtte Starheim stikke av, og det ble bestemt at Tomstad skulle flytte rundt på senderen for å forvirre tyskerne. Han skulle nå finne en ny telegrafist. At en annen telegrafist skulle settes til å sende fra den aktuelle senderen, sier ingenting om at Tomstad ikke kunne håndtere den selv. Det kunne være mange årsaker til at arbeidet ble organisert på den måten. Totalt kom ellers to sendere til Cheese hvor Tomstad sammen med Kåre Austad fikk ansvar for kodene som hørte med.

I en tredje kilde om Tomstad sies det;

«Although this man is a W/T operator and a loyal Norwegian....»

Tomstads personlige mappe stadfester altså at han er radiooperatør.

I en annen fil som gjelder Cheese (HS2/150) står det å lese:

«When Cheese arrived 20 was working on W/T sets.» (20 er Tomstads nummer)

Som en endelig avslutning henvises det forøvrig til en rapport skrevet av Kåre Austad i september 1942, som er å finne i Cheese-filen HS2/151. Haugland har tidligere vist til Austad som dokumentasjon for sine påstander men her ser vi at også hva Austad skriver om Tomstad kapasitet som telegrafist.

«...When I decoded the telegram received, it showed that Tobias had made a number of mistakes in his receiving and we could make nothing out of it. The day after Tom called the home station and asked for a repetition of the message; he got it straight away and everything was clear. (Tom has trained himself to be a quialified operator, and I consider that his capabilities are marveloous under these circumstances – Cheese.)»

Vi behøver ikke føye til mer.

Hva Haugland visste

Som vi har sett bruker Haugland ofte det definerende begrepet «historieforfalskning» Dette er i og for seg lite beskrivende i sammenhengen, men ikke særlig flatterende for den som må tåle det. Når det er sagt, bør det gjøres klart hva Haugland selv visste forut for sine påstander om dette i desember 2020 da han gjentok det han hadde sagt så mange ganger før. Han skrev på dette tidspunktet at Tomstad ikke kunne telegrafere, og at hele boken «Det store spillet» var en bløff.

Etter Hauglands innlegg i avisen julen 2018 ser en at det kom et motsvar til hans innlegg hvor det ble henvist til Tomstads personlige fil. Som vi har sett bekrefter denne at Tomstad var radiooperatør. Videre ble det i tilsvaret av 22. desember 2018 også vist til selve Cheese-rapporten. Der levnes det liten tvil om at Tomstad kunne håndtere en radiosender.

Det kom i 2020 ellers ut en bok med tittelen «Uten å nøle. Historien om Cheese og senderen på Helle» forut for innlegget til Haugland. Boken omtaler hendelsene og Tomstads rolle i detalj og har utstrakt bruk av kildehenvisninger. Boken forklarer forsøkene på å oppnå kontakt med Storbritannia høsten 1940.

Det var interessen og intensjonen som førte til at Tomstad ble satt i forbindelse med den britiske organisasjonen SOE. Boken viser til at det ble sendt over 100 meldinger fra Helle. Men arkivene er ikke komplette. Andre som har studert telegrammene har sagt det samme. I rapportene fra London er det vist til sendte telegrammer som ikke gjenfinnes i arkivene. Det er flere årsaker til at en ikke alltid kan vite hvem det var som sendte telegrammene eller være sikker på hvor mange som totalt ble sendt.

Boken stadfester enkelttelegrammers eksistens og forskningsetiske hensyn. Der ble det pekt på at arbeidet som Ulstein utførte med hensyn til telegrammene, ikke var uproblematisk. Da Ulstein utførte sitt arbeid, mener forfatterne at han visste om kilder som kunne være viktige, uten at han benyttet seg av dem.

Om ikke forvirringen nå skulle være total, var det i tillegg også slik at sendingene måtte begrenses som følge av tysk peiling. Uavhengig av hvor mye en ville eller kunne sende med utstyret, måtte aktiviteten avgrenses. Perioden var generelt merket av stor ustabilitet. Aktiviteten som ble utført, måtte begrenses helst uten at de ulike oppgaver enkeltpersonene hadde ble blandet. Denne sikkerhetsforanstaltningen kunne ikke alltid følges.

Haugland gjentok altså de kompromitterende påstandene igjen like før jul 2020 etter at boken «Uten å nøle» hadde blitt publisert. Boken ble presentert på Arkivet i Kristiansand. Det må kunne legges til grunn at Haugland vet hva boken inneholder. Videre at har påstandene om Tomstads ikke kunne telegrafere, nå i stor grad blitt tilbakevist. Det ble de allerede i 2018. Den gang kom tilsvaret i et avisinnlegg, og Haugland ble kontaktet personlig. Haugland innrømmet da at han visste at Tomstad kunne telegrafere allerede i 1940. Haugland skulle etter dette avstå fra å komme med flere angrep på Tomstad. Ikke desto mindre gikk Haugland igjen til angrep på Tomstads arbeid i 2019. Det finnes egentlig ingen foranledning som kan forklare de gjentatte avisinnleggene. Det siste innlegget fra Haugland kom 8. januar 2021. Alle angrepene gjentas igjen. Hvorfor Haugland som i 2018 innrømmet at saken fremstod dokumentert annerledes for ham enn før, og hvorfor han har gått tilbake på dette, er uklart.

Til sist koker alt ned til hva Haugland selv visste, og hvilken intensjon han hadde i forhold til å holde konklusjoner tilbake, eller åpne opp for mulighetene som lå i at kildene kunne gi nye svar på tidspunktet for hans siste innlegg. Selv unnlot han å gjøre dette etter at oppklarende informasjon hadde blitt gjort tilgjengelig for ham.

Historiens dom

Kildematerialet er gjort kjent for Haugland. Likevel kaller han saken en forurensing av norsk motstandshistorie som forpester rene vannkilder.

«Dokumenterte sannheter blir til urinerte, reinspikka løgner».

Han forsvarer ikke de egentlige heltene, men benytter spalteplass for å angripe Tomstad ved hjelp av disse andre som fortjener bedre bruk av sitt ettermæle. De andre motstandsfolkenes rolle er med overlegg ikke inkludert i nærværende diskusjon, da det ikke foreligger noen tvil om at de deltok. Det er ikke en vurdering av deres rolle som er målet, men derimot hva som var Hauglands informerte valg, og hva han velger å bruke sin stemme til. At feil eller mangler påpekes, er sunn kritikk, men grunnlaget for hovedkonklusjoner som han er inne på må slik bli en målenhet for andre forfattere, inkludert Haugland selv. Spørsmålet er ikke om Tomstad deltok i motstandsarbeid. Det er heller ikke hvor mange telegrammer han sendte. Vi har her diskutert om Tomstad i det hele kunne telegrafere ettersom dette har vært Hauglands viktigste målenhet i vurderingen av Tomstads rolle.

Haugland har valgt å angripe en død mann og hans etterlatte familie som i årevis har måttet leve med hans stadige angrep. Haugland er mer enn klar over hva Tomstad gjennomgikk etter krigen. Han hadde store senskader og slet med disse i en slik grad at det også gikk ut over familien. Haugland mener det er et lyspunkt at de motstandsfamiliene som har protestert mot Michelets bok nå vurderer å gå rettens vei mot hennes fremstillinger av dem, men det synes som om han kun bruker det som et alibi for atter en gang å gå til angrep på en plaget familie. Han skyver historisk sannhet foran seg og tar med seg motstandsheltene i fallet. Dersom han hadde fokusert på tolkning og diskusjon av hva det spredte kildematerialet egentlig innebærer, kunne han kommet et godt stykke av sted og blitt trodd på sin ambisjon. Det som nå er kommet fra Haugland, får hans utspill til å fremstå som en endeløs og hensynsløs forfølgelse av Tomstads familie. Dette selv om Haugland gjentatte ganger har fått sine angrep publisert med avisredaksjonenes godkjennelse.

Det er i nærværende innlegg også tatt valg. Sitater og fakta som er presentert er satt sammen på en slik måte at det er egnet til å vise at det finnes en overveiende sannsynlighet for at Tomstad kunne telegrafere. Det er lagt vekt på at prof. Tronstad tok seg bryet med å skrive et brev til Kong Haakon for å sikre at Tomstad ikke skulle få problemer etter krigen. Han ba også om audiens hos Kongen på vegne av Tomstad da sistnevnte ankom England. Videre har Kongen tatt vare på brevet og hans kabinettssekretær ga siden Tomstad en bekreftelse på hans arbeid. Haugland var aldri selv til stede under begivenhetene. Han velger å forkaste eksisterende kildemateriale. Han lar ingen tvil komme Tomstad til gode. Haugland ser seg imidlertid berettiget til å avsi historiens strenge dom. Haugland utelater den kilden som skulle hindre at Tomstad skulle bli mistrodd. Det fremstår som dypt problematisk all den tid Haugland 75 år etter krigen er den som mistror og tråkker på Tomstad hvilket ingen ringere enn prof. Tronstad og Kong Haakon ville forhindre.

Hauglands metode er benyttet for å besvare hans utspill. Arkivkildene er ettergått og de tidsnære beretningene er benyttet. Videre er det tatt tak i den kritikken som Haugland viste til og denne er etterprøvd. Et virvar av hendelser i løpet av krigsårene medfører at mange sider av motstandsarbeidet forblir uklart. Etterretningskilder har sin egen problematikk. Kildematerialet var og er spredt ut over flere land og institusjoner. Likevel finner altså Haugland at han kan sette seg til dommer over historien og en gang for alle konkludere med at Tomstad fantaserte og løy. Det er for ham forurensing og verst av alt historieforfalskning.

Haugland omtaler saken med så ladede ord at en skulle tro innlegget var skrevet i Flekkefjord av 1945, der befolkningen ennå ikke hadde fått vite at Tomstad var dobbeltagent og slett ingen nazist. Tvert imot la Tomstad livet sitt i hendene på den britiske etterretningstjenesten og satset alt. Det kostet også det meste. Tomstad slet med svære ettervirkninger. Det man i dag kaller posttraumatisk stressyndrom, resten av livet. Familien fikk betale for innsatsen og forsøkte så godt de kunne å ta vare på en ektemann og en far. Uten at vi behøver å gå i detalj om hva familien måtte gjennomleve, kan vi si at dette har etterlatt sår som har vanskelig for å gro. Gang på gang velger likevel Haugland å åpne opp disse sårene selv om han vet at de finnes, og han nekter familien den fred deres far kjempet for.

Haugland må vite at hans påstander med overveiende sannsynlighet ikke medfører riktighet eller at de bør modereres fordi det finnes stor usikkerhet rundt dem. Det er ikke belegg for Hauglands påstander om løgn og heller ikke for beskyldningene om historieforfalskning.

At han gjentatte ganger har kalt godtfolk historieforfalskere og løgnere kan ikke endres. Om det på et tidspunkt går opp for Haugland at det han har gjort skader hedersmenns ettermæle både hva gjelder Tomstad, Ulstein og alle de andre han har benyttet seg av for saken, gjenstår å se. Haugland vet bedre enn professorer, Kongen, lagmenn, SOE`s egne historikere og de historiske aktørene. Påstandene han fremmer er grove, men verre er skadene de foranlediger. Vi behøver ikke synke ned på hans nivå verken med hensyn til språkbruk eller varsler om rettslige konsekvenser for å få dette frem.

Kampen mot nazismen handlet dypest sett om forskjellen på sannhet og løgn. Det er noe dypt umoralsk i misbruk av kunnskap og retorikk når kapable mennesker tar intensjonelle valg om å utelate tvil. De siste års spissede debatt om nettopp dette, setter det hele inn i en nasjonal kontekst som handler om hvem vi vil være, og en internasjonal tilsvarende diskusjon om hva som er mulig å si. Likene i Hauglands last får han selv begrave sammen med dem som velger å trykke hans frie ord. Demokrati er bygget på en humanistisk arv som alle må være med på å forvalte, også lokalaviser og forfattere.

Send leserbrev «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags