Gå til sidens hovedinnhold

Wil og Wilma solgte huset og kjøpte en 13-tonns lastebil

En "gal" venninne sådde frøet. Nå har de vært ett år på veien.

For abonnenter
(Bygdebladet)

– En venninne nevnte for meg for en fire-fem år siden at hun hadde en plan. Hun skulle spare opp penger, selge huset og kjøpe seg en bobil. Og så skulle hun bare reise. Jeg tenkte "ok, hun har blitt gal", sier Wilma de Poel (59) med et smil.

Helt galt kan det ikke ha vært, for nå sitter hun der selv. "Der" er, akkurat denne dagen, ved Linepollen i Sokndal. Mer spesifikt sitter hun i en 13 tonn tung og nær 4 meter høy spesialbygget lastebil. Hun hadde et hus i Nederland sammen med Wil Willemsen (60), men det solgte de. Begge hadde travle jobber, men det livet er de ferdige med. Wil sluttet som sykehusapoteker, og Wilma solgte et IT-selskap hun selv hadde vært med å bygge opp.

DT møter dem én dag før de kan markere ett helt år på veien som... tja? Turister er vel ikke helt rett?

– Nei, det er ikke en ferie. Det er en måte å leve på, sier Wil.

– VI har normale dager, vi også. Det er ikke sånn at alt er nye inntrykk og nye steder hele veien. Noen ganger er det best å bare være et sted over litt tid. Man trenger å prosessere alt man tar inn. Vi kaller det "reisetrøtt". Det er ikke for å klage, altså, ler Wilma.

Sjekket alt, endte med spesiallaget lastebil

De dagene hun hadde litt tid til overs i det forrige livet, brukte Wilma gjerne til å ta bilder. Nå? Nå kan hun noen ganger starte fotograferingen om morgenen og bare fortsette hele dagen, hvis motivene er mange og fengslende nok. Her om dagen var de på vei sørover fra Stavanger, men kom bare til Hafrsfjord før det ble fotosafari resten av dagen. Bildene deles på Facebook, sammen med små oppdateringer fra nomadelivet.

De hadde testet ideen litt før de valgte å hoppe i det. En treukers bobiltur i Canada overbeviste dem om at det var noe de ville prøve "på ordentlig", men de ble samtidig også sikre på at en vanlig bobil nok ikke var helt for dem. Litt for liten plass. Litt for mye plastikk. Litt for skranglete på den typen snirklete veier de er mest glad i.

– Jeg tror vi sjekket alt det som finnes av mulige bobiler. Vi brukte over ett år på å finne noe som kunne passe. Det endte med at vi fikk denne spesialbygget, sier Wil.

Hytteundring

Så langt holder de seg til den opprinnelige planen: Bruk første drøye året i Marokko og Europa for å bli ordentlig kjent med lastebilen og med dette livet, før de tar sjansen på å utforske områder der en også må ta høyde for større kulturforskjeller og variasjon i servicetilbudet. De kom til Norge i slutten av august, kjørte raskt nordover og har siden det snirklet seg ned langs kysten. Etterhvert skal de nordover igjen, til Sverige for å kjøre huskysleder og sikkert mye annet moro. Noe dukker uansett opp. Langtidsplanene er store og frie.

– Vi ser andre som kjører i Asia og tenker "å, vi drar dit." Neste dag ser vi oppdateringer fra noen i Afrika og tenker "å, vi drar heller dit!". Vi får se.

I Norge ser de med undring på hyttene som ligger overalt, gjerne langt ute i ingenting.

– Hvorfor vil folk være på slike steder? Igjen og igjen, sommer og vinter? Det skjønner jeg ikke. Altså, jeg ville gjerne vært der en stund. Men så vil jeg kjørt videre etter noen dager, sier Wilma.

Det man gir slipp på

– I fjor sommer var det nesten hver uke nye saker i norske medier om unge som bygget om kassebiler til bobiler, som skulle bo i bilen, eller bruke et år på "vanlife", som det heter. Er dere en del av samme greia?

– Ja, vi møter jo mange av dem rundt om på campingplasser. Selv om det er en stor aldersforskjell, har vi alltid mye å snakke om. Vi gjør det samme - riktignok litt mer luksuriøst - men det er samme livet.

– Hva innebærer det livet?

– Vi snakker mye om selve bilene, om tekniske løsninger og muligheter. Mye handler naturligvis også om hvor man har vært og hvor man vil dra. Det er en frihet. Men selvsagt er det også noe man må gi slipp på.

– Som?

– Å, bare venner, familie og barn, sier Wil og ler.

Ingen av dem har barn eller gjenlevende foreldre, så den delen av regnestykket var enkel.

– Men vi savner vennene våre. Det er fint å kunne holde kontakten via nett og telefoner, men jeg savner å vite at hvis de trenger meg, så kan jeg dra dit og møte dem på kort varsel, sier Wil.

– Men... vi hadde ikke så mye tid til venner da vi arbeidet, heller.

Joakim (31) og Pippa (24) har reist rundt i hele Norge med "Clarice the campervan": – Vi har fått oppleve steder som vi bare har hørt om før